surfer

Fikk forespørsel fra NRK Ytring om å skrive en kronikk på dokumentaren «Size zero». Kan leses her. 

Ble i etterkant bedt om å stille til debatt med produsenten. Min første nærkontakt med et av yndlingsprogrammene mine.

Det kan sees på NRK TV (fra 00:35), eller høres som podcast på app eller på NRKs nettsider.

Den lille hulen avstandsdebattanter fra Tyholt inntar, når Marienlyst er for langt unna.

Takk for meg.

Twitter: @Ingeborgborg

I dag har jeg holdt foredrag for ansatte og pasienter ved post 6, Østmarka sykehus. En lukket langtidspost for personer med alvorlige psykiske lidelser og funksjonssvikt. 

Med utgangspunkt i et dikt skrevet tre år tilbake delte jeg foredraget i tre.

Det ene langsiktig; om at selv den utmagrede, merkelige skapningen tom for håp og full av frustrasjon innlagt på sykehus og utskrevet fra livet kunne klare seg og få et bra liv. 

Det andre fokuset var kortsiktig. Om hvordan det å skrive, både den dagen jeg skrek og ellers, hjalp meg å rydde i tanker og sortere opplevelser. At kreativitet ikke trenger være mer enn noen ord i kursiv, med nok enter imellom. 

Tredje punkt var en åpen spørsmålsdel. Psykologer, psykiatere og spesialsykepleiere stilte utfordrende spørsmål, men som greit kunne besvares med en miks av erfaring, forskning og refleksjon. Men pasientenes spørsmål var ikke bare utfordrende, de var imponerende. Mens fagrelaterte inn- og utspill kan ta snarveien om (eller gjemme seg bak) en term eller ti, passe distansert og trygt i en statistikk eller en undersøkelse, fordret de direkte og enkle (les: styggvanskelige) spørsmålene et helt annet nivå. Stort sett var dermed spørsmålene langt bedre enn svarene. 

Foredraget ble dermed veldig lærerikt -- for foredragsholderen.

Tilfeldigvis sammenfalt dette med dagen da Støre la fram stortingsmeldingen om folkehelse, eller "Folkehelsemeldingen". I den forbindelse mottok jeg mail fra NRK om å komme på Dagsrevyen i dag og debattere psykiske lidelser og sykefravær. Det passet ikke i dag desverre, men kan plutselig bli senere. Vurderer da å stikke oppom Østmarka og spørre de som virkelig har peiling ? og evnen til å stille de skarpeste spørsmålene.

God fredag.

Bilde: Østmarka, 2010.

Er medredaktør og blogger hos Fritt Ord-støttede desk.no. Stikk gjerne innom, for å se hva som er de største sakene i norske nettaviser akkurat nå, topp 140-liste, og egne innlegg. Det var dagens reklame.

Innlegg hos Aftenposten angående det famøse coveret. 

Gjestet TV 2 Ettermiddagen for å snakke om motebladet Costumes omstridte forside. Les mer og se innslaget hos tv2.no.

Var så heldig å få en kommentar i VG papir. 

Saken kan leses i originalversjon per faksimile, eller i kronikkversjon her. 

Ble spurt om å si noen ord om åpenhet og arbeidsliv. Programmet er viktig og severdig, og kan sees på NRK Nett-TV, Puls 11.02.12.

Artikkel tilknyttet saken finner du her.

Noen tanker om terror, i alle ordets betydninger. Teksten kom ikke gjennom avisnåløyet, og har ligget upublisert på skrivebordet. Kom omsider frem til at jeg likevel synes den er for viktig til å ligge ulest. Da er det godt man har en god gammel blogg stående.

(Oppdatering 22.januar: En kortere tekst med samme prinsipp ble trykket i VG. Den kan leses her.)

SKYLDSPØRSMÅLET

Daglig hører vi om barn som har blitt utsatt for ulike typer omsorgssvikt. Fellestrekket er gjerne at voksne i teorien kunne fått barnet fra en vond situasjon ved å melde fra tidligere. Hva holdt varslerne tilbake?

Den norske barnelegeforening har skrevet en åpen bekymringsmelding til Helse- og omsorgsministeren og Barne-, likestillings-, og inkluderingsministeren om omfang og konsekvenser av mishandling, omsorgssvikt og familievold. Foreningen etterlyser sosialpediatrisk satsning. Thorkildsen har svart positivt.

Dette er en bekymringsmelding på samme tema, men som addresserer leddet mellom barnet og helsevesenet: Deg og meg.

8. desember fortalte Bergens Tidende om Cathrine, som vokste opp i et hjem med rus og manglende omsorg. Flere voksne, deriblant Cathrines rusavhengige mors fastlege, kjente nok til forholdene i hjemmet til at bekymringsmelding skulle vært sendt. Noen mener i dag at de ikke så, at de ikke visste hva som foregikk. Andre angrer i dag på at de ikke sa fra.

12. desember innrømte voksne i Jehovas Vitner om at de kjente til at seksuelle overgrep i menigheten, uten å melde fra. De ønsket ikke å si fra fordi det ville bety at Barnevernet kom inn i saken. Menighetens omdømme og egen posisjon i fellesskapet var viktigere enn barna.

Jon Gangdal ga oss innsikt i Christoffer-saken. En familie, en skole, helsevesen og lokalsamfunn så en liten gutt bli mishandlet, uten å gripe inn. Christoffer klarte seg ikke, og døde av skader påført av stefaren kun åtte år gammel. Hva kalte flere i guttens omkrets ham? Et vanskelig barn. En ADHD-diagnose ga "en forklaring".

Skadene et barn påføres følger det inn i voksenlivet. Professor Kirkengen (2009) benytter seg av begrepet barndomsforgiftning når hun greier ut om krenkelsenes betydning. Hos noen manifesterer det seg senere i innadrettede symptomer som muskellidelser eller selvskading. Andre kan reagere med utadrettet destruktivitet.

14.desember ble en amerikansk barneskole rammet da en ung mann brøt seg inn, skjøt og drepte to titalls uskyldige. Fra før hadde han allerede drept sin mor. Den vestlige verden famler etter årsaksforklaringer blant våpenkultur, Aspergers-diagnose og dataspill. To dager etter tragedien gir massemorderens far en offisiell erklæring hvor han sier at han også spør seg selv hvordan dette kunne skje. Spørsmålet er om han ikke allerede har svaret. At den avdøde moren forberedte seg på dommedag, og dermed kan ha skremt en sårbar sønn over lengre tid, er et eksempel på psykisk mishandling.

Best kartlagt lokalt er barndomsskadene og deres påvirkning på den voksne terroristen Breivik. Et land gjorde sitt beste for å plassere skylden for terroren hos én mann. Forfatter Borchgrevink tegnet et bilde av en kjernefamilie og et hjelpeapparat som sviktet et lite barn. Det utfordret skyldspørsmålet. Om gutten ble mishandlet av mor, burde samfunnet grepet inn. Felles ansvar for gutten gir felles ansvar for terroren. Ikke uventet møtes utfordringen med hevet garde, vantro og motstand.

Menneskelige lidelser påvirker også samfunnet økonomisk. Kostnadene for å ikke si fra lar seg vanskelig beregne i kroner og øre. Regjeringen la 17.desember frem en rapport som sier at vold i nære relasjoner koster samfunnet mellom 4,5 og 6 milliarder kroner årlig. Selv om rapporten understreker at det er store kunnskapshull på feltet som berører traumatiserte barns sosioøkonomiske fremtid, gir estimatet en pekepinn om at kostnadene ikke usannsynlig kan befinne seg i milliardklassen.

Så hvorfor sier vi ikke fra? Er det fordi vi ikke ser, eller vil vi ikke se? Og om det er sistnevnte, hvorfor vil vi ikke se, om det vi ser i den konsekvens av at vi sier fra, vil kunne gjøre livet bedre for både barn og samfunn?

Vi vil ikke ha skylda. Å minnes om barnet, det være seg pre-terrorister, kriminelle asylsøkerbarn eller utfordrende jentunger, er å minnes om ansvar. Og med ansvar følger skyld, en ubehagelig følelse. Den første fornektelsen vi lærer oss er gjerne «det var ikke min skyld». Sammen med skam står skyld støtt i den kulturelle ryggmargen.

Å forestille seg barnet er å forestille seg at noe burde vært gjort. Av noen. Og alle er vi noen som har sett et barn drøye turen hjem. Kanskje hatt en klump i magen etter å ha sett en pjokk sparke usikkert i grusen når man spør om han gleder seg til å ha med mamma på tur, eller om onkel kommer på besøk denne julen. Vi rister på hodet og blunker bildene bort. For fri oss fra å minnes om at mennesker fødes som blanke ark, riv ikke illusjonen om at en baby kommer til verden grunnleggende tillitsfull og preges av sine omgivelser, bare glem å påstå at et fly må ta av før det svever, vi merket jo bare bomben.

Frikjøpt for skyld kan vi fortsette hverdagen, til neste slegge treffer. Terroristens ideologi eller Autisme, selvskaderens personlighetsforstyrrelse, bortforklaringene er lette å finne, og lette å døyve egen ansvars- og skyldfølelse under.

Vi kan fortsette å lete etter diagnostiske, ideologiske, kulturelle eller andre forklaringer på hvorfor barn og unge skader seg selv eller andre. Vi kan fortsett å lete etter beskyttelse med lovverk, rømningsplaner eller overvåkning. Alt dette kan få et lite stykke, absolutt. Beredskap er viktig. Vi må bare ikke la det gå på bekostning av forberedskap. Et godt politi kan hindre en terroraksjon, et godt barnevern kan hindre at noen vokser opp som terrorist, sa Audun Lysbakken. Vi kan alle være med på å verne barna.

Spørsmålet om hvorfor det går forholdsvis bra med mange sviktede barn, mens andre blir terrorister som skader seg selv eller andre i større eller mindre skala -kun fokus, middel og konsekvenser skiller her selvskading og skyteepisoder kan delvis besvares med nyere forskning på genetiske risikofaktorer. Lege Henrikt Vogt forklarer det som at gener arves, men ytre forhold som oppvekstvilkår kan avgjøre om de slår positivt eller negativt ut. Det gir en biologisk forankring for barnevern og medmennesker til å legge egne behov og sperrer til side og varsle:

«Lykkes medmennesker i å gripe inn, kan den samme arven få et nytt moment over generasjonene, der genene forsterkes av suksesser og ikke katastrofer.» -Henrik Vogt.

Kanskje heller enn å finne svarene som lindrer, bør vi tørre å stille spørsmålene som gjør vondt.

Cathrine klarte seg. Ikke på grunn av, men på tross av de voksne som kunne hjulpet henne. Det burde vært, og skal være, omvendt. De andre barna i eksemplene klarte seg ikke -og konsekvensene har rystet internasjonalt. Det er ikke barnas feil, men de voksne som skulle sett dem.

Vi må la eget ubehag komme i andre rekke og sette barnas sikkerhet først. Kanskje kan Barnevernet bli flinkere til å informere om hva de er, hva de gjør og ikke gjør. Senke varslingsterskelen. Samtidig hjelper det lite med en lav terskel dersom en ikke er villig til å ta skrittet. Thorkhildsen og barneombud Anne Lindboe har et viktig prosjekt i å få helsevesenet til å se hvor viktige de er for å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep. Det er veldig bra.

Samtidig må vi alle må starte hos oss selv -og nabobarnet.

Stor ære: Få budskapet sitt på hovedkronikkplass i Norges mest leste avis.

Kan leses i VG+ her.

Faksimiler: VG 01.10.2012.

Fikk hyggelig forespørsel om å bidra i Tidsskriftets serie om medisin og sosiale medier.

Innlegget kan leses her. 

Faksimile: Tidsskriftet.no.