Norge herjes av kroppslig krigføring. For hver fullbyrdede voldtekt taper samfunnet et slag. Dersom vi skal vinne krigen og få tryggheten tilbake er våre holdninger vårt sterkeste våpen.

Fjern ordet voldtekt fra voldtektsmann. Hva står igjen? Mann. Menneske. Voldtektsforbrytere er mennesker akkurat som deg og meg. Vi er ikke radikalt annerledes enn dem, vi bare liker å tro det. Både jeg, du, din sønn, min bror, din mor, mine venner, våre kollegaer og arbeidsgivere, våre dommere og vår statsminister, alle er i kraft av å være tenkende mennesker i ytterste konsekvens potensielle voldtektsforbrytere. Grensen går hvor tanke blir til handling.


På alle stadier frem til et offer ligger penetrert og skamfert på bakken og vi leter etter en overgriper, har vi sjansen til å nå frem til et menneske. Når vi ham eller henne før mennesket blir forbryter vil vi heller aldri få et offer.

Minefelt

Hadde voldtektsforbrytere vært ufølsomme maskiner eller utemmelige rovdyr kunne vi like gjerne gitt opp. Muret oss inne i frykt for neste angrep. Sendt våre våpenføre for å fange dem, åpnet portene til asylene, kastrert dem eller i håpløshetens navn like gjerne gitt dem et nakkeskudd. Luket ut ugresset. Slukket små branner. For deretter å løpe videre til neste. Og neste. Og neste. En evig flikking på overflaten, uten noensinne å nå inn til kjernen. Ikke ulikt hva vi bedriver nå.


Mer politi i gatene, høyere straffer og mer overvåkning er sparkling av sprekker som lett kan briste på nytt. Som i et uryddig minefelt vet vi ikke antall, styrke og lokalisasjon på alle truende overgripere, men vi vet at de er der og venter på en anledning til å gå av. Da hjelper det lite å sette opp kameraer og håpe at vi ikke får se noen som tråkker på en.


Strakstiltak på gatenivå er selvsagt nødvendige, men de er ikke bærekraftige. I beste fall utsetter de volden til et senere tidspunkt. I verste fall eskalerer problemet. Det har tatt mange år å skape disse menneskelige våpnene, og parallelt med ufarliggjøring av de som ligger der ute er vi avhengige av å bremse tilveksten av nye. Det betyr ikke at vi skal ikke slutte å beskytte mennesker mot å bli voldtektsofre, men at vi må begynne å beskytte mennesker mot å bli voldtektsforbrytere.


Det beste forsvar er å ikke angripe


På dette tidspunktet i krigen er flere og flere innforstått med at det ikke er det enkle som er det beste, og etterspør mer komplekse og grunnleggende endringer som over tid kan mane tryggheten tilbake. Ved å endre våre holdninger kan det vokse frem en tro hos den som tenker på voldtekt at han eller hun er verdifull og dermed har noe å tape. Unngår vi å gi mennesker følelsen av å bli angrepet, kan vi unngå å støte dem fra oss og tape dem til destruktivitet.

Ved å skape trygge kommunikative rom for formidling av uønskede tanker kan vi forebygge uønskede handlinger. Skolen er for mange et første møte med både samfunn og seksualitet, og kan dermed tross emnets sensibilitet være en naturlig arena for å legge grunnmuren. I praksis kan dette tilsi at læreren må kunne si til klassen sin at han eller hun har tenkt på voldtekt, og at det er helt greit. Så kan kanskje den ene eleven som har skjult skremmende tanker få hjelp til å ufarliggjøre dem. Det samme må skje i hjemmene og på arbeidsplassene.

Slettes ikke alle samtaler er opp til læreren i tredjeklasse eller kokken i kantina. For de fleste handler det om holdninger og hvordan vi lar dem skinne gjennom i ord eller handling, kommentarer og blikk. Faggruppene i mellommenneskelige yrker bærer mye ansvar for de direkte intervensjonene og skal fungere som kompetente mineryddere som kan gå ut i feltet, identifisere og desarmere bombene.

Samfunnet som helhet har som oppgave å gi klart uttrykk for at ingen behøver å føle skam eller å skjule, og slik bli sittende i tankemønstre som i gitt situasjon kan få det tragiske utfallet handling. Det må skje en holdningsendring. Ikke hos dem. Men hos oss.

Senk garden

Ved å vise toleranse og åpenhet, ved å skjerpe retorikken som skaper ugjennomtrengelige skillevegger, kan vi gi våre medmennesker en følelse av at de er verdt like mye som alle andre. Mennesker som opplever uvelkomne tanker må få en forståelse for at de ikke er syke, farlige eller forbrytere. Det er ikke tanken som teller.

Dette er ikke et forsvar for voldtektsforbrytere. Dette er et angrep på umenneskeliggjøring. Slik kan vi forsvare mennesker. Mennesker, som deg og meg. Mange slag er tapt. Vi kan fortsatt gå seirende ut av krigen.

Skrevet senhøsten 2011.

Voldtektsbølgen engasjerer de aller fleste av oss på ulike nivåer. Våre holdninger er preget av vår historie. Jeg har flere møter med voldtektsovergripere bak meg. Et av disse ble i 2009 tema for en oppgave i forbindelse med praksis i psykiatri under sykepleieutdanningen.

Jeg finner den aktuell i dag, blant annet i min søken etter hvor mine holdninger til overgripere og håndteringen av dem stammer fra, og hvor de kan føre meg. Et nøytralt syn på unøytrale handlinger er ikke nødvendigvis det mest hensiktsmessige.

Oppgaven gjengis uredigert og i sin helhet. Skrevet 2009.

1.Innledning

Oppgaven er todelt.

Del 1 er en sykepleierfortelling fra min praksis i psykiatri. Jeg beskriver kort avdelingen og den innlagte. Deretter beskriver jeg en situasjon der jeg opplever at min kunnskap om samhandling ikke samsvarte med hvordan jeg handlet i den aktuelle situasjonen.

Del 2 handler om refleksjonskompetanse. Jeg har valgt å avgrense til internalisering av kunnskap, der jeg videre skriver om jeg kan kalles en nybegynner eller en avansert nybegynner.

Det ville vært nærliggende å ha nærhet og avstand, eventuelt om personlige grenser, som tema i oppgaven. Jeg har valgt å gå litt vekk fra pasientperspektivet likevel, da en vinkling mot meg selv og min utvikling føltes riktig for å senere ivareta pasienter "riktig".

Pasienten er anonymisert.

2.Sykepleierfortelling

Midtveis i min praksis på fagenheten fikk jeg en vekker. Kunnskap og handling matchet ikke. Med det mener jeg at kunnskap jeg mener å ha ble glemt i øyeblikket og jeg handlet ikke i tråd med den kunnskapen. En impulshandling, som fikk konsekvenser. Der og da og i ettertid.

Avdelingen er opprettet for psykisk utviklingshemmede som er dømt til tvungen omsorg. I tillegg samarbeider avdelingen med Kriminalomsorgen, og kan ta i mot personer i varetekt som av ulike årsaker ikke er egnet for å sitte i fengsel. Dette er tilfellet for sykepleiehistoriens hovedperson, Sverre.

Sverre er siktet for voldtekt. Han har flere andre alvorlige forhold i sin fortid. Vold, voldtektsforsøk, småkriminalitet. Du ser det ikke på ham. Han smiler, er rolig og hyggelig. En tynn, nærmest pinglete, gutt i tyveårene. Sverre er preget av en bilulykke noen år tilbake. I et forsøk på å ta sitt eget liv kjørte han bilen inn i en fjellvegg. Etter to måneder i kunstig koma våkner han til et endret utseende, analfabetisme og dårlig motorikk. Han går snodig. Han skjelver på hendene og er klønete. Han har en merkelig latter og skjeler litt. Det er lett å synes synd på Sverre. Minner mye om en spurv som har krasjet inn et vindu egentlig. Rufsete, stakkarslig og skadet.

To uker ut i Sverres opphold var vi etter hvert blitt litt kjent. Han snakker mye om både fortid og nåtid, bruker mye humor og er med på leker og spill. Det er en avslappet stemning mye av tiden. Denne formiddagen var det noen dager siden jeg hadde sett ham. Han hadde store ting å fortelle. Jeg skulle ha halvtidsvurdering og var nervøs denne dagen. I tillegg satt veilederen min satt på møterommet og ventet på meg, så jeg stresset for å komme meg fortest mulig på dit. Sverre tok kontakt da jeg hastet gjennom gangen. Redd for å virke avvisende stoppet jeg opp. "Du har ikke gratulert meg enda", sier Sverre lurt. Jeg må smile, og spør om hva jeg ikke har gratulert med. Han får meg til å prøve å gjette, noe jeg prøver uten hell. I bakhodet svirrer evaluering og ventende veileder, jeg ønsker litt at jeg ikke hadde stoppet. Jeg prøver å le av gjetteleken, men ber ham fortelle. "Jeg har blitt onkel!" utbryter han, tydelig stolt og glad, med brystkassa høyt og med glødende øyne.

Mange av mine venner har i det siste blitt onkel, tante eller foreldre selv. Det er en herlig, stor glede. Det fantastiske med et lite nurk som har kommet seg helskinnet gjennom graviditet og fødsel, et nytt liv, et lite stort mirakel. Jeg blir like glad hver gang. Jeg klemmer onklene, tantene og foreldrene av den største selvfølgelighet. En stor omfavnelse, en gledelig klem. Det naturligste i verden.

Jeg klemte Sverre. Eller, jeg prøvde.

Armene mine rakk knapt komme rundt halsen på ham. Med stiv kropp og oppsperrede øyne skygget han unna så raskt de vaklende beina kunne flytte ham. Smilet var borte. Brystkassa var igjen nedsenket, konveks. Flakkende øyne. Jeg ler. Prøver å gjenopprette det ødelagte øyeblikket. Vifter det bort. Sier jeg må skynde meg, "eeh, evaluering, veileder venter, må stikke, ser deg senere". Snur meg og går med raske skritt. Sverre roper etter meg, "unnskyld, jeg liker ikke klemmer!". Jeg ler det også vekk, roper tilbake med et smil at det ikke har noe å si. Lukker døren til møterommet bak meg, lettet over det fysiske skillet. Rød i ansiktet, varm og opprømt. Veileder ser opp på meg. "Hva har skjedd?"

Luften går liksom ut av meg. Stolen foran meg er en kjærkommen avveksling fra å stå på bein som jeg merker skjelver litt. Hva har jeg egentlig gjort? Skammen sniker seg inn mellom stresset og sjokket. Jeg har dritt meg ut. Tråkket milevis over grensen til en person. Gjort all lærdom om nærhet og distanse blitt neglisjert i et øyeblikk av impulsivitet. Med senket hode forteller jeg veileder om situasjonen. Trøstende ord, som at alle gjør feil og at det nok ikke er den store krisen jeg gir uttrykk for at det, er går meg nærmest hus forbi. Dette visste jeg jo. Jeg trodde jeg visste. En skal vite bedre. Jeg trodde jeg visste bedre. Jeg skjemmes.

3.Utvikling av relasjonskompetanse

Relasjonskompetanse handler om at jeg vet hvorfor jeg handler som jeg gjør i ulike situasjoner. Blant annet innebærer dette en bevissthet om hvilken betydning væremåten min og erfaringene mine har for måten jeg går inn i en yrkesrolle på (Røkenes og Hanssen 2006).

En utvikling av relasjonskompetansen innebærer at jeg innhenter ulik teoretisk kunnskap, og får erfaringer på å anvende denne i praksis. I situasjonen med Sverre fikk jeg føle hvor vanskelig dette kan være i en gitt setting.

3.1.Internalisering av kunnskap

Internalisering oppfatter jeg som en høyere grad av integrering, altså at noe blir en del av meg framfor å være noe utenfor meg. Når det gjelder kunnskap, tenker jeg at om kunnskapen er integrert, er det noe jeg vet eller kan, som jeg kan ta fram om jeg trenger den. Er kunnskapen internalisert, ligger den i meg, og kommer automatisk fram om situasjonen tilsier det. Jeg trenger dermed ikke tenke meg om, handlingene vil komme naturlig, som en miks av det jeg har lest, den jeg er, og hva jeg trengs til. Røkenes og Hanssen (2006) skriver at internalisering er en prosess. Med det forstår jeg at jeg kan gradvis oppnå at det jeg leser, det jeg opplever, det andre forteller om, blir en del av meg som fagperson. Da kan det brukes i ulike sammenhenger eller situasjoner.

3.2.En avansert nybegynner?

Sittende på dette møterommet med min veileder snakket vi om det som hadde skjedd mellom meg og Sverre. Vi fikk i tillegg diskutert det på rapporten i vaktskiftet. I skrivende stund grubler jeg fortsatt på hvorfor det ble som det ble. Alle denne refleksjonen foregår dermed i etterkant av situasjonen. Røkenes og Hanssen (2006) benevner dette som reflection-on-action. Hadde jeg tenkt over det jeg gjorde der og da, altså midt i suppa av ord og handling, ville jeg kunne kalt det for reflektion-in-aktion (ibid.) i stedet. Jeg velger bevisst å kalle situasjonen for en suppe av ord og handling, fordi det var nettopp slik det føltes for meg; ganske uoversiktlig og kokende.

Jeg har ikke vært lenge i faget sykepleie. Enda kortere i faget psykiatri. Å kalle meg en nybegynner ut ifra dette, finner jeg rimelig. Likevel har jeg tilegnet meg erfaringer både i min studietid og i livet som innvirker på om jeg kan kalle meg nybegynner med rette.

I følge Dreyfus og Dreyfus (Henriksen og Vetlesen 2000) vil en nybegynner i et fag arbeide regelstyrt og kontekstfritt. Jeg som nybegynner ville dermed ikke klart tilpasse reglene for nærhet og distanse til situasjonen med Sverre. Dette kan bety for meg en avventende tilstedeværelse (Røkenes og Hanssen 2006) der jeg hadde vurdert hva han fortalte meg, hvorfor, hvordan jeg nå skulle reagere, hvorfor, eventuelt resultat og så videre. Noe som innebærer at jeg ikke ville ha gitt ham den klemmen, fordi det ikke ville samsvart med hva jeg har lest.

Likevel prøvde jeg å klemme Sverre. Jeg gikk ut over hva jeg har lest og lært, og oppførte meg mer på impuls, altså gjorde det jeg følte for der og da. Røkenes og Hanssen (2006) skriver om en spontan tilstedeværelse som en motsetning til den avventende jeg nevnte ovenfor. I stedet for å se an og vurdere nøye situasjonen, altså avvente, reagerte jeg spontant. Om denne reaksjonen kan knyttes til at jeg har tilegnet meg mer erfaring og dermed innehar muligheten til å frigjøre meg mer fra konteksten, kan jeg kalles en avansert nybegynner (Henriksen og Vetlesen 2000). Jeg kan da si at jeg klemte Sverre fordi jeg hadde en følelse av at det kunne være nyttig å gå ut over de tillærte reglene og handle impulsivt. På den andre siden var det slettes ikke en følelse av avansement jeg satt igjen med etter å ha lukket døren bak meg på møterommet.

.

4.Avslutning

Jeg har beskrevet en pasientsituasjon der mine kunnskaper ble satt på prøve, og i mine øyne feilet. Som en nybegynner eller avansert nybegynner er ikke lærdommen internalisert. Refleksjon i ettertid kan gjøre det lettere å reflektere der og da i senere situasjoner.

Litteraturliste

Henriksen, Jan-Olav og Vetlesen, Arne Johan (2000). Nærhet og distanse. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Røkenes, Odd Harald og Hansen, Per-Halvard (2006). Bære eller briste. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS

En kvinne er nylig funnet død. Hun hadde selv knyttet knuten. Jeg kjente henne. Vi har gått i samme mørke. Kun én av oss kom fra det med livet i behold. Jeg respekterer kvinnens valg om død. Men ikke det livet som ikke ga henne et bedre alternativ.

Kjære politikere.

Jeg skal ikke si mye. Ord er uansett ikke nok. Ikke nå. Jeg skal kun si det viktigste:
En takk og en bønn. På liv og død.

Jeg er i live. Det takker jeg dere for. Hver eneste dag. Jeg takker den norske velferdsstat for at jeg åpner øynene om morgenen. Jeg takker norske skattebetalere for at jeg våger å se mot en fremtid hvor jeg finnes som annet enn et minne.  I to hele år har jeg vært innlagt i en spesialisert psykiatrisk avdeling. Regningen har dere tatt, uten at noen noensinne har spurt dere.

Derfor takker jeg. Derfor jobber jeg hver eneste dag så hardt jeg kan for at investeringen skal være verdt det. Derfor deler jeg av min historie. For å takke de som gjør det mulig at noen som ikke ønsker å være i live, kan velge å leve.

Derfor gråter jeg i kveld. Fordi jeg vet at det er mulig. Det finnes en vei ut av de aller mørkeste steder et sinn kan skape. Jeg gråter fordi veien ligger der, uten at alle som trenger det får muligheten til å gå den. For uten at noen holder deg, går foran deg, ved siden av deg eller bak deg, er det ingen vei, kun mørke. Jeg gråter fordi Mara gikk seg vill i mørket tross mulighetene for lys.

Etter en mangeårig historie med angst og helhjertede forsøk på å holde hodet over vannet, klarte ikke Mara mer. Vi som kjente henne vet hvor hardt hun kjempet. Dere skulle sett henne. Det var lett å se at hun hadde vært vakker. Men år med frykt gjør noe med ansiktet til et menneske. Rynkene omkring øyne og munnviker får unaturlig dype furer, som skjærer konstante striper gjennom huden og gir en grimase som minner om noen som nettopp har brent seg.

Den dunkle, bankende smerten som ikke virker å gå over. Ikke før du får sove.

Mara sover nå. Hun tok sitt siste selvstendige valg om å la verden være foruten henne. Mellom et tre og nakken sin festet hun et bånd som skulle knytte hunne til et sted som var ukjent, men som hun anså som bedre enn det hun kjente. Dette er et valg jeg respekterer som en voksen og verdig avgjørelse ut fra de alternativene hun hadde. Min sorg ligger i at hun kunne hatt andre alternativer. Mara kunne gått samme vei som meg. Bare noen hadde vist henne veien.

Kjære politikere.

Selvmord kan både forhindres og forebygges. Det er mulig. Stikkordene er trygghet og tid. Det holder ikke å hindre noen i å dø, man må få dem til å ønske å leve. Det kan ta år. Det er verdt hvert sekund.

Jeg takker igjen og igjen for den unike muligheten jeg har blitt gitt til å velge livet fremfor døden. Det er kun én feil med den: At den er unik.

Vårt lille land herjes av kroppslig krigføring. For hver fullbyrdede voldtekt taper samfunnet et slag. Tapsstatistikkene virker å eskalere. Skal vi ha en sjanse til å vinne krigen må vi endre taktikk. Skal vi endre taktikk, kan det hende vi må gjøre endringer i tankegangen. Kanskje må vi endre på noe så ubehagelig som hvordan vi tenker på voldtektsforbrytere. Hva er de, annet enn kalde kryp i krig med og mot kropp?

Voldtektsforbrytere er mennesker.

Mennesker, akkurat som deg og meg.

Heldigvis.

Hadde de vært ufølsomme maskiner eller utemmelige rovdyr kunne vi like gjerne gitt opp. Muret oss inne i frykt for neste angrep. Sendt våre våpenføre for å fange dem, åpnet portene til asylene, kastrert dem eller i håpløshetens navn like gjerne gitt dem et nakkeskudd. Luket ut ugresset. Slukket småbrannene. For deretter å løpe videre til neste. Og neste. Og neste. En evig flikking på overflaten, uten noensinne å nå inn til kjernen.

Voldtektsforbrytere er mennesker. De har ører, de kan høre offerets hivende pust. De har hender som kan føle hvordan kaldsvette, tårer og urin gjør kroppen klam. Øynene deres søker offerets svakeste punkter, krigssonen, hvor de kan drepe enhver følelse av integritet med støt av den mest intime dolk. Voldteksforbryteren har en munn som kan smake blodet som farger sitt offers fjes. Mennesker. Mennesker med følelser. Som deg og meg.

Hvorfor er dette så heldig? Hadde det ikke vært enklere å avskrive dem som udyr og avlive dem som forpestede skadedyr? La ofrene for deres ugjerninger få leve i visshet om at sin overgriper er grepet, la storsamfunnet nikke og si seg fornøyd med å ha luket i bedet så kun de skadde blomstene står igjen? Hvorfor er det heldig at vi må sette oss selv i samme bås som disse vesenene?

Det er fordi det gir oss en sjanse. Det gir oss den eneste reelle sjansen til et bedre samfunn, til et tryggere sted for alle. Ved å være innforstått med at voldtektsforbrytere er mennesker, kan vi ha en sjanse til å møte disse menneskene før de krysser grensen over til å bli voldteksforbrytere.

En kriminell er ikke noe man er. Det er noe man blir. Mange av disse menneskene er selv offere i utgangspunktet og kan ha nytte av å finne veier inn i et hjelpeapparat før en ond sirkel føres videre til uskyldige utenforstående. På alle stadier frem til et offer ligger penetrert og skamfert på bakken, har vi sjansen til å nå frem til et menneske. 

Når vi ham eller henne før mennesket blir forbryter vil vi heller aldri få et offer.

Dette er ikke et forsvar for voldtektsforbrytere. Dette er et angrep på umenneskeliggjøring.

Slik kan vi forsvare mennesker.

Mennesker, som deg og meg.

Heldigvis.

Voldtektens 10 bud for offere og overgripere leser du her.
Fakkeltoget mot voldtekt er beskrevet her.

Takk for sist kjære venner.

Takk for alle hilsningene og de daglige hundrevis av treff siden jeg tok noen steg tilbake fra bloggverdenen. Jeg er fortsatt tilbaketrukket, da andre prioriteringer har måttet komme foran. En dag vil jeg nok si mer om omstendighetene og opplevelsene rundt den for mange meget brå omvendingen fra daglige innlegg til fullstendig bloggpoststillhet. Den dagen får komme når den kommer.

Foranledningen for denne posten er mitt engasjement i fenomenet psykiatri og blogging. Mitt erfaringsgrunnlag og realkompetanse, men mest av alt mitt hjerte for de mange skribentene på sykehus, distriktssentre eller i de tusen hjem, har bragt meg i mang en debatt med ulike yrkes -og forskningsgrupper. Sist ut var ei jente som sto fram i Dagbladet som selvskader -og blogger.

Fra Dagbladet.no. Bildet er lenket til artikkelen Tung tids tale.

Av flere årsaker reagerte jeg negativt på vinklingen av artikkelen. I første omgang forbeholdt jeg diskusjonen i sosiale kretser og i sosiale media. På bakgrunn av en Facebooktråd dere finner lenket under, ble jeg oppfordret til å maile artikkelforfatteren. Etter å ha følt på en del motstand fulgte jeg oppfordringen og skrev et kort notat til vedkommende, i håp om en ny vinkling i en sak jeg anser som viktig.

Jeg fikk aldri svar på mailen. Den var heller ikke formulert som noe som skulle besvares, dog hadde jeg et håp om å finne et svar i form av en ny artikkel. Her kommer samtidig årsaken for at jeg nå poster et innlegg på tross av at jeg i utgangspunktet tok et avbrudd fra denne arenaen: Etter positivt press fra flere hold vil jeg publisere mailen jeg sendte artikkelforfatteren. Bær i minne at den med viten ikke er formulert som et leserinnlegg, men som vennligsinnet og forhåpentligvis konstruktiv kritikk, samt at denne kritikken er rettet mot selve artikkelen, ikke artikkelsubjektet.

Under følger mailen i sin opprinnelige form, ikke tilpasset blogg.

Inntil vi sees igjen;
Takk, og ta vare på dere selv. Du har kun én av deg. 

Ingeborg (Twitter: @Ingeborgborg)

Hei!

Mitt navn er Ingeborg Senneset. Jeg er utdannet sykepleier, men har tilbragt de siste årene i pykiatrisk sykehus som pasient. Har mestret min verden gjennom massiv selvskading fra tiårsalderen, da helst i form av spiseforstyrrelser.
Jeg har skrevet på adressen surfer.blogg.no i over to år av disse, med fokus på tilfriskning.

Jeg har lært mye undertiden, og ofte delt av tilegnet kunnskap. Dette i form av både intervjuer, egne publiseringer, forskningsprosjekter (deriblant Finn Skårderuds nye prosjekt om blogging og psykisk helse) , mastergradsoppgaver, verker og andre bidrag.
Da jeg sluttet å skrive i egen blogg for et par måneder siden for å få et pusterom og gjøre noen endringer, kunne jeg ha 50 000 treff i måneden.
Det var ikke fordi jeg skrev om hvor fælt jeg hadde det: Jeg skrev om hvordan jeg skulle få det bra.
Blant annet. Jeg var heller ingen perfekt blogger, og måtte lære mens jeg gikk.

Dette til side. Jeg reagerte kraftig på artikkelen som ble publisert i DB. Den var fint skrevet, og videoen godt laget, du er en dyktig journalist.
Men den har mangler og en vinkling som kan forårsake skade. Alvorlig skade. Bakgrunnen for at jeg sier det ligger i både triggereffekt og beklagelige signaler om det lett misoppfattede begrepet "å bli sett".

Jeg skal ikke utbrodere veldig her og nå, men jeg hadde en diskusjon over FB som jeg inviterer deg til å lese, hvor noen av poengene kommer frem. Der kommer også bakgrunnen for denne mailen til syne, det var min venn Sigrid Moe som ba meg maile deg. Diskusjonen foregår mellom undertegnede, en lege, to "erfarne pasienter" og bloggere og noen til. Ta i betraktning at diskusjonen føres i uformelle sosiale media, derav formen.

https://www.facebook.com/surfer.ingeborg/posts/285507934800835?notif_t=share_comment

Kommer du ikke inn på den, men ønsker lese, sender jeg deg gjerne utskriften.

Jeg har tidligere publisert innlegg på min blogg som sier litt om det å anvende sosiale media når man er syk, vedlegger link:

http://surfer.blogg.no/1303920253_helsenorge_bakblogges.html

http://surfer.blogg.no/1310596589_ddelig_blogging.html#comment-70359365

Anbefaler på det aller sterkeste å ta en titt i de tilhørende kommentarfeltene. Jeg har stort sett vært velsignet med hva jeg liker kalle Norges fineste kommentarfelt; av 14 000 kommentarer har godt og vel 10 vært ukonstruktive negative. Mange deler viktige tanker og betraktninger om tekstene og om egne situasjoner.

Håper du tar dette som den mest velmente konstruktive kritikk. Jeg bryr meg så inderlig om mennesker, og ønsker så at disse ressursterke bloggerne skal utnytte potensialet sitt som friske skribenter, og ikke som sykdomsforsterkende (merk; ikke forherligende, men forsterkende) sytere.

Vennligste hilsen,

Ingeborg.

En litt rar, litt skummel og litt gledelig beskjed følger. Jeg har lenge lurt på hvordan jeg skulle fortelle det, uten å egentlig komme til noe godt svar. Dermed gjør jeg det enklest mulig, og bare sier det som det er:

Surferens dager går mot slutten.

Denne jenta startet våren 2009 surfer.blogg.no som et selvutviklingsprosjekt. Hun var dødssyk og livssyk på samme tid, håpløs og håpefull i samme hjerte. En teori hadde lenge blomstret i bakhodet. Går det an å benytte seg av en blogg som et aktivt og interaktivt hjelpemiddel i en tilfriskningsprosess? Ved å ikke bare fortelle ting som de er, men ved derimot å fokusere minst like mye på hvordan de skal bli, er det mulig å medforfatte sin egen livshistorie slik at den tar en helt ny vending?

Veien som var, var ikke målet.

To og et halvt år, hvorav over to av dem i sykehus, en fortellerstil i stadig skiftning, femti kilo pluss, ett tusen seks hundre innlegg, fjorten tusen kommentarer, og et tonn av kjærlighet og håp senere er det en annen jente som sitter ved tastaturet. Et menneske. Det er som et skall har fyltes, eller som et landskap har blitt vekket til live. En kronisk bedøvelsestilstand har ebbet ut, noe som betyr at jeg kjenner både kjærlighet og glede, men også lidelse og smerte, enormt mye sterkere enn før. Her er så underlig, tenker jeg ofte, og lar meg facinere av alt hodet, hjertet, og ikke minst hendene mine kommer opp med nå som de ikke er like bundne og bedøvet lengre.

Målet er nådd, målet er atter veien.

Selv om jeg av mange grunner nå vil finne en ny formidlingsplattform, er det ikke mye som endrer seg for meg. Jeg er fortsatt her, på sykehuset, hvor jobben min er å være den beste meg jeg kan, hvor arbeidsoppgaven min er å bli verdensmester i å mestre min egen verden. Samtidig har jeg flere og flere turer ned i leiligheten, mitt lille slott. Når forfatteren flytter på et slott, er det vel som seg hør og bør at forfatterskapet flytter i en egen borg?

Med veien som mål og min diamant ved hjertet.

På en ny adresse vil jeg fortsette å dele av mine små biter og borger. Surfers borg vil fortsatt stå åpen for den som trenger titte inn. Jeg kunne aldri hatt hjerte til å stenge den, dere har gitt så mange vidunderlige kommentarer og tilbakemeldinger, så mange utrolige bidrag og refleksjoner. I den interaktive biten har kjærligheten og omtanken og heiaropene og kritikken vært gull verdt for mine, og forhåpentligvis for andres, prosesser. Mine modige medmennesker, jeg kan aldri få takket dere nok.

Når og hvor flytter jeg?

Altså, det er to faktorer som gjør denne prosessen ekstra vanskelig og unødig tidkrevende, nemlig kombinasjonen av teknologi og Ingeborg. Jeg burde jo som kjent helst ha levd i tiden hvor pergamentruller rulet verden, så lenge man hadde hatt digitalkamera til å ta bilde av rullene så klart. På nett kan man ikke fikse det man ikke får til med gaffatape, og dermed tar det litt tid. Jeg lover å sende flyttemelding når det skjer. Om dere har lyst til å bli med videre, er dere hjertelig velkomne. Det blir jeg kjempeglad for!

Om dere derimot føler dere ferdige med historien nå som surferen holder på å takke for seg, er det både forståelig og helt i orden. Den syke jenta fikk jo bevist teorien sin, og er fornøyd hun. Historien hennes lever også videre i beste velgående. Blant annet er flere mastergradsoppgaver i embedsstudiet i psykologi er i gang, det er tale om både diktbøker og annabøker, og kunstutstilling og jeg vet ikke hva for livsfarlige og livsbejaende og underlige og vidunderlige ting som står på trappene. Den som lever og leser får se.

Gleder meg til å bygge nye borger og lete etter nye diamanter i min helt egen lille borg!

For mer hyppige oppdateringer, kan du følge meg (@Ingeborg_borg) på Twitter om du vil.
Hvis ikke kan du alltids se sidemenyen til høyre, der kommer alle tweets i en livefeed.

Kommer du over et av alle disse over halvannet tusen innleggene som vekker reaksjoner,
på godt eller vondt, så legg gjerne igjen en kommentar!

Etter 22. juli sa vi at vi skulle besvare terror med demokrati.
Nå har vi sjansen til å svare.
Svar med den stemmen du har: Stemmeretten din.



Å skulle forholde seg til seg selv som en du ikke forholder deg til, er en utfordrende og tærende måte å leve livet sitt på. Samtidig er det i mitt og mange andres tilfelle i perioder den eneste måten man kan leve på dersom livet ikke skal opphøre eller gå over i en uhensiktsmessig eksistens.

De foregående setningene høres unektelig rimelig søkte ut for de fleste. Heldigvis, vil jeg si. Heldigvis, er det ikke nærliggende for alle å beskrive sin hverdag som et avansert tankeprosjekt med mer eller mindre heldige handlingsutfall. Heldigvis, for det gir håp for den som ikke har annet valg enn å degradere mange av sine egne tanker. Håp om at man en dag vil føle seg hel.

Lykke ikke er fraværet av problemer, derimot følelsen av å kunne håndtere problemene sine, sier Jan Vincents i Kunsten å Leve. Å håndtere problematiske tanker er vanskelig, men ikke umulig. Den største utfordringen er at man ikke skal gjøre noe med tankene. Man skal ikke argumentere med dem, man skal ikke presse dem ut, man skal ikke gjøre noe som helst. Man skal ikke håndtere tanker. Tanker reagerer likt på både positiv og negativ oppmerksomhet, å prøve å ikke tenke på noe, vet vi jo alle hvor enkelt er. Først når man klarer å la tankene være en form for bakgrunnsstøy, som en irriterende snakkende flue som svirrer omkring ørene, og samtidig forholde seg til de tankene og handlingene man faktisk ønsker å forholde seg til, håndterer man problemet med problematiske tanker. Da kan døren stå på gløtt for lykken.

Et praktisk eksempel for praktiseringen av et slikt tankeprosjekt kan være på sin plass for å gi en viss forståelse. Gårdagens bursdagsfest for en av syklubbjentene mine passer godt. I ukesvis har jeg måttet høre på alle argumentene angsten har for å unngå en slik sosial setting. Samme dagen ble tankene så overveldende at jeg måtte be venninnen min hente meg til festen uavhengig av om jeg plutselig sa at jeg ikke ville dra. For alle signalene i hele meg sa at jeg ikke ønsket å møte mennesker, at jeg ville gjemme meg hjemme, at jeg ikke burde, ikke turde, ikke fortjente, ikke hadde lyst, ikke tid, ikke energi, you name it, I thought it.

Det er her det å ikke forholde seg til seg selv kommer inn. For om jeg hadde såkalt lyttet til meg selv, hadde jeg blitt hjemme. I tanken, i teorien, ville jeg ikke ut. Når tanken ikke er fri, derimot hemmet av frykter som tilhører fortid eller fantasi, må man bryte løs og handle som om man var fri fra tanken. Se for deg en mor med et barn i en lekebutikk: Om barnet bestemmer seg for at det aldri vil gå ut derfra, skal moren stå og argumentere med barnet til butikken stenger, eller bryte gjennom, ta barnet i hånden og geleide det ut?

Mine venner tar meg gjerne i hånden uansett om jeg gråter, ler eller tier. De er ikke psykologer eller eksperter i metakognitive arbeidsmetoder, de er ikke leger eller forfattere med innsikt i sjelelige sorteringssett. De har bare blitt enormt flinke til å være selektive i forhold til hva de lytter til når jeg snakker. Så når jeg sier at "hei, jeg vil ikke komme i bursdagen, men jeg vil jo, så om jeg sier at du ikke skal hente meg, må du bare hente meg likevel", får jeg bare spørsmål om hva jeg skal ha på meg. Ikke om jeg er sikker. Ikke om jeg skal eller ikke. Akkurat som jeg ignorerer tvilstankene, ignorerer de den biten av meg som tviler. På den måten får de gledelige bitene større plass. På den måten kan problemer håndteres selv om de eksisterer. På den måten kan man oppleve lykke.

I en tankemessig sammenheng kan man kanskje si at lykke ikke er fraværet av problemer, men å være fraværende til problemene sine.

Å ikke forholde meg til meg selv ved å være fraværende fra det problematiske i meg gjorde at jeg kunne være tilstede hos mine venner og feire fødselsdag og vennskap. Problemene var med. Men de var ikke et problem. Dét gjorde meg lykkelig.

Bursdagsfesten i bilder.

Papptallerkener og papegøyer preget kvelden på beste vis.

Stine. Syklubbens klesekspert, akkurat hjemkommen fra moteuka i Oslo.

Bursdagsbarnet Siv.

Fem av åtte syklubbjenter. Fra venstre; Siv, Maj-Lene, Eline, meg, Stine.

Sangeren Stian.

Papegøyen Papi.

Misunnelig. Fra Stines butikk; Di Daman.

Eline i solnedgang.

Bedre med Papi papegøye enn problemer med problemene.

Takk venner.

Hev du nokon gong
funne lukka
ved å jaga han?

Stogg higen og sjå
kva som er attende
kor du sprang forbi

Att stend døra
du skulle ha
 halde oppe.

En ny årstid er i emning. Høst. Været, vinden, kulden, naturen varsler om endring. Samtidig virker verden å være i endring. En endring som gir gåsehud på annet sett enn at solen ikke varmer like mye lengre.

Jeg kjenner jeg skifter mellom sorg, forskrekkelse, undring og glede, angst, forventning, håpløshet og blomstrende håp over samfunnet som både her i Norge, i Storbritannia, i Somalia, i Danmark, i alle verdens hjørner, virker stå ovenfor større og mer skremmende utfordringer enn på mange år. Jeg påvirkes. Du påvirkes. Hvordan og i hvilken grad vil vise seg. Men dette innlegget handler ikke om det. Det handler hverken om terror, opprør, sult eller rasisme. Det handler om minner. Gode minner. Både de vi har og de vi skal skape oss for fremtiden.

Inspirert av Are Kalvø, som da det stormet som verst spurte det fine spørsmålet "Hva liker du best med samfunnet vårt?" vil jeg spørre dere om hva dere liker best med denne årstiden. 

Det kan være hva som helst, som de små forventningsfulle fjesene som går til første skoledag, at det er lov til å tulle seg inn i et teppe og tenne stearinlys, de maleriske fargene på trærne, jakta, epleslang eller at den engelske fotballigaen starter. Ingenting er feil, det eneste kriteriet er at akkurat det du velger å dele er noe som du liker ved høsten. Noe som gir deg en god følelse. Kanskje er det godt gjemt blant barndomsminnene? Det var det hos meg.

Jeg har vokst opp på landet, og forbinder høsten med bugnende kornåkre. Det beste var rett før onna startet. Når kornet stod høyt og tett, og nesten lignet mer på en bølgende gulgrønn sjø enn en duvende åker. Da gikk det nemlig an å dukke ned i denne magiske sjøen, og finne sin helt egen lille flekk på bakken, beskyttet av en meterhøy myk mur. Helt usynlig. Helt trygg. Kun omgitt av raslende aks, duften av støv og jord, og med utsikt til himmelen som var det eneste taket jeg trengte.

Dette minnet dukker opp hvert år på denne tiden, hvor det går mot onn og mørke. Samme hvordan verden er eller truer med å bli, så vil jeg i løpet av høsten komme over en moden kornåker på ett eller annet tidspunkt. Da vil det herlige minnet dukke opp, og det tar alltid smilet og godfølelsen med seg. Dét liker jeg med høsten. Nå spiller jeg ballen videre:

Hva liker du med høsten?

Innlegget ble postet som Dagens Anbefaling på Lesernes Vg (VG Nett) 16. august 2011.