surfer

09.feb.2010

09.feb.2010 kl.22:55 i Dagbok
�n kommentar

Kj�re vakre Lisbeth.

Enn at du reiste i dag.

Det merkes.

Tro meg.

Ingen som ler mot meg i ei svart lue med hvite blomster p�.

Krigen om br�dristeren ble plutselig s� mye kjedeligere.

Ingen som lener seg tilbake og forteller oss hvor heldige vi er som har hverandre.

N� er du borte.

Du etterlater et tomrom.

Men likevel.

S� gleder jeg meg over at du dro.

En glede som langt overg�r sorgen over tapet.

For vi vet dette g�r bra.

Vi vet det vi.

Jeg og du.

At dette fikser du.

Jeg lovde poste yndlingsbildet v�rt Lisbeth.

Bildet vi har v�rt s� glad i siden vi tok det tidligere i vinter.

Kan ikke la v�re � smile n�r jeg ser det.

Husk hvor du var da kj�re venninne.

Hva du var.

Alt du ikke ville v�re.

Og n�.

Se hvor du er n�.

Videre.

Mer enn levende og mer enn fri.

Til v�r alles inspirasjon.

Lykke til p� veien Lisbeth.

Takk for et vakkert vennskap.

Forresten.

S� har vi en date n�r det lir p�.

Hunder m� vel ha sommerkl�r �g.

09.feb.2010 kl.22:55 i Dagbok
�n kommentar
Permalenke
Tips en venn

Smurfedagboka 6

09.feb.2010 kl.21:32 i Smurfedagboka. Levanger 07
Ingen kommentarer

Veien g�r videre her p� �stmarka. Det inneb�rer mye. Blant annet at jeg m� sitte stille. Helt stille. Noe som krever enormt. Avskrift fungerer ok som avledning. Dermed blir det nok mer egenplagiat av smurfedagboka. Loggen jeg skrev under innleggelsen ved RKSF p� Levanger sykehus i 2007.

En �pen dagbok som skulle brukes som et hjelpemiddel i kommunikasjonen mellom pasient og milj�kontakt. Dermed noe preget av � v�re ment for andres �yne. Eksempelvis at tvangen min i forhold til det � holde br�dskivene i h�nden tilf�yer milevis med kvalme. Det er fortsatt ikke nevnt.�

I det f�lgende er det helg i smurfelandsbyen.

Fredag 26.10.07

For en middag! Her fantes det poteter (fare fare), dressing (skrik) og bacon (d��ne). Litt sm�svimmel over synet, med alt dette ukjente og forbudte og hvem vet ikke hva. Men noe skjedde. Jeg klarte et �yeblikk � se opp, og m�tte �ynene til ei av de andre jentene. De hadde noe av det samme utrykket jeg tror mine hadde. Men helt samtidig m�tte vi begge bare flire litt, av oss selv og av hverandre. Her satt vi, klare til krigen mot tallerkenen.

Tittelen p� filmen kunne vel v�rt �Blir den noen gang tom?�. Undertittel: �Et nervepirrende tallerkenthrillerdrama p� 30 minutter. Fra virkeligheten!�. Men som sagt, vi lo litt, grep bestikket og klarte komplementet p� dressingen til og med. Tror den var god faktisk, selv om det minner litt om en liten d�d � ha det over salaten.

Etter middagen var vi i kjempehum�r, latteren hang l�st. Noe s� befriende! Praktisk talt ikke kvalm, og f�lte meg full av god positiv energi. Herlig!

Desverre lever jeg i tidenes b�lgedalverden, og hadde en enorm nedtur til kvelds. Tror i grunn ikke den var verre enn tidligere kveldser, de har stort sett v�rt trasige. Men denne kvelden var fallh�yden mye st�rre, etter en s� fin middag og ettermiddag.

Nedturen bestod i at jeg ikke klarte la v�re � rote og stresse, fikk det travelt, ble kvalm under m�ltidet, og skjemtes veldig over oppf�rselen. Er s� uoppdragent � v�re s� plukkete og usikker p� maten som blir satt fram. Ble tatt godt vare p� etterp�, hjalp mye. I morgen er det pannekakedag. Gud bedre.

L�rdag 27.10.07

Positivt overrasket over frokosten og lunchen. Var mye forstyrrelser og sm� hendelser som kunne vippet meg av pinnen. Personale som holdt seg knusende rolig og like trivelige hadde nok en stor del av �ren for at m�ltidene likevel ble rodd greit i land.

S� var det pannekakene. 3 pannekaker. Bacon. Suppe med p�lse. Hodet har g�tt p� h�ygir over � finne finurlige l�sninger p� hvordan man kan slippe unna. Den andre delen av hodet pr�ver � si at det g�r bra, men har ikke helt trua. Ble vel til slutt enig med meg selv om at enten g�r brannalarmen, eller s� er det bare � st� i det.

Riktig s� enkelt var det s� klart ikke. Var p� gr�ten da tralla med middagsbakkene kom rullende. Skulle tro det var en giljotin sykepleierkaren kom triullende med s� hardt som hjertet mitt banket. Det vistes tydeligvis utenp�, for han tilb�d en prat f�r han dro. Det var flaut � si at tre flate, runde ting av mel og melk skremte meg slik, men var ogs� veldig godt.

Husker nesten ikke at jeg spiste. Vet at jeg startet med pannekakene f�r suppa og alt det andre, visste at det kunne bli vanskeligere � f� dem ned etter at de hadde ligget lenge p� tallerkenen og truet. Var skummelt, grusomt, f�lt, kvalmende, stressende og utmattende, men fullf�rte.

L� og halvgr�t i sofaen en halv time etterp�. Ikke p� grunn av hva som var i magen, men fordi jeg var s� vanvittig sliten...skulle tro jeg hadde v�rt p� tred�gns milit�r�velse, kroppen var rett og slett ferdig. Alt dette p� grunn av tre pannekaker.

Er det mulig.

S�ndag 28.10.07

Tidenes j�vligste formiddag. Var sliten etter g�rsdagen og natta. Samtalen f�r m�ltidet ble avglemt, fikk tilbudet f�rst da klokka allerede var halv. Sa nei, ville heller ha tida p� meg. Frokosten var ikke ferdig dekket p�, s� det kunne v�rt det samme. Noen idiotiske kommentarer etter ble det gr�tepause, ergo enda d�rligere tid. Toppen av kaka var n�r nyhetene i radioen begynte f�r klokka var halv ni, den var nemlig stilt feil. 25 minutter inklusive gr�tepause innebar at en hel skive ( en hel halv alts�) l� igjen p� fatet, og kvalme,skam og egentlig endel sinne l� igjen hos meg.

Lunchen ble nesten en reprise p� frokosten, med gr�tepause grunnet d�rlig kommentar, sliten og lei og trist. I det minste hadde vi bedre tid, s� fikk fullf�rt. Flaks at t�rer smaker salt, litt ekstra krydder p� eggene er n�dvendig n�r skiva smaker plastikk.

Opptur til ettermiddagen! Hadde en lang prat med ei av jentene, som muntret oss begge godt opp. Fikk roet meg f�r middag, igjen kan det vel sies at det er fysisk umulig � stresse n�r man snakker med bamsesykepleierkaren. Var veldig motivert for � snu en trasig helg til det bedre, og det ble det virkelig.

Middagen gikk kjempebra, tok selv initiativ til � prate, og klarte (stort sett) � slappe av, selv om det var ragu (jaggu).

N� skal jeg bare fikse kveldsmaten, etter s� store nedturer p� de siste br�dm�ltidene tror jeg det er alfa og omega at jeg kommer meg opp p� hesten igjen.

Var sliten f�r kveldsen. Som n� er ferdig forresten. Og nerv�s p� grunn av de tidligere br�dm�ltidene..en prat, en kj�kkenhjelpklem og masse st�tte fra jentene hjalp utrolig. Gikk bra. Dette m� jo g� veien...

Skilt som henger inne p� kj�kkenet. Motiverende og morsomt. Trodde nemlig i over en m�ned at det stod "h�r p� biene". Midt p� svarteste vinteren virket det noe vanskelig � lytte til honninginsekter fremfor sykdommen. Men Bente derimot. Kunne ingen unng� � lytte til. Tro meg.

09.feb.2010 kl.21:32 i Smurfedagboka. Levanger 07
Ingen kommentarer
Permalenke
Tips en venn

Veiskille.

09.feb.2010 kl.07:40 i �stmarka
16 kommentarer

Det er tirsdag.

Veiedag.

I dag g�r veien enten ut. Eller videre.

Enten er vekten for lav. Jeg utskrives dermed p� grunn av at jeg har brutt kontrakten. P� tross av at jeg jobber s� hardt at jeg flere ganger om dagen lengter etter utveien hvor jeg slipper � eksistere p� denne jorda.

Eller s� er vekten fortsatt for lav. Men jeg utskrives ikke. Derimot blir jeg med videre. Nettopp p� grunn av arbeidet jeg gj�r. P� tross av at jeg bryter kontrakten flere ganger om dagen fordi sykdom og tvang gir meg utveier for � unnslippe angst og vektoppgang.

Om det blir det siste inneb�rer det et nytt veiskille hvor tvangen skal taes tak i.

Det skremmer meg som faen. Fordi jeg kjenner at jeg vil n�rmest heller skrives ut enn � gi i fra meg dette sykelige som har v�rt en rustning og en redning i s� lang tid. Og det er fordi jeg er en feig j�vel som ikke t�r st� i angsten. Tydeligvis. Det �penbarer seg jo gang p� gang. N�r noe skremmende n�rmer seg. Eksempelvis det � v�re i ro. La tanker komme. Kjenne p� hva som foreg�r p� innsiden av meg. Det t�r jeg ikke. Dermed dukker jeg unna med tvangshandlingene mine. Tar snarveien forbi smerten i stedet for � g� i gjennom det jeg m� for � kunne komme sterkere og friskere ut p� den andre siden.

G�r veien videre blir dette slutt. Da m� tvangen bort.

Tirsdagsveiiengen n�rmer seg.

Veiskillet.

Uansett om veien g�r ut eller videre.

S� blir det et helvete.

Forskjellen er f�lgende.

Om veien g�r ut. S� blir det til helvete.

Om veien derimot g�r videre. S� er det gjennom helvetet. Gjennom. Og videre. Kanskje til himmelen,

Det vil tiden og tallet vise.

Mangelfull morgen i g�r. N� venter en �rlig vekt og et veiskille.

Mangelfull morgen

08.feb.2010 kl.18:38 i �stmarka
12 kommentarer

I dag morges.

Manglet jeg noe.

En mangel som for meg er et mareritt.

Det l� ingen vekt i skapet mitt denne morgenen.

Ingenting � m�le meg med.

Morgenrutinene falt i fisk over denne flate batteridrevne boksen som betyr s� uendelig mye i mn livsverden.

Faste rutiner og rekkef�lger.

N� hadde jeg ingenting � forholde meg til.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gj�re.

Hverken f�rst. Sist. Eller i mellom.

Hvordan jeg skulle te meg.

Hvordan jeg skulle definere meg.

Hvem jeg var.

Hva jeg var.

For hva er jeg.

N�r jeg ikke er m�lt.

N�r jeg� er foruten tallet.

Er jeg mangelfull.

Tallet bestemmer hva jeg gj�r.

Hvor mye jeg gj�r.

Hvordan.

N�r.

Rekkef�lgene.

Betydningene.

I morges hadde jeg ingenting.

Visste ingenting.

Ville ingenting.

Jeg ble st�ende midt p� gulvet.

Passiv.

Apatisk.

Manglende.

Trengende.

Jeg trengte tallet.

Mitt tall.

Mitt m�l.

Denne morgenen.

Min morgen.

Var mangelfull.

Et mangelfullt mareritt.

Ingen vekt p� dette gulvet denne morgenen.
Tredje kontrollslipp. Tredje og siste.

Tomme oppgaver.

07.feb.2010 kl.22:37 i Permisjoner
12 kommentarer

Nok en helgeperm er over.

Jeg er tilbake p� �stmarka.

Ingen selvf�lge.

Da jeg var mer enn innstilt p� � si takk for meg b�de i g�r kveld og i dag morges.

Men jeg er her. B�de i livet og p� posten.

Og jeg har utf�rt oppgavene mine.

S� godt jeg kunne.

Bedre enn jeg trodde.

Verre enn jeg burde.

Men de er utf�rt.

Jeg gikk til byen og s� p� hundekl�r som planlagt. I dyrebutikken m�tte jeg sette meg ned. Beina var uvillige til � b�re meg. Utmattelsen og angsten over � ha v�rt hjemme og satt fra meg vekten gjorde at jeg helst bare ville lukke �ynene. Ikke for det. Vi fant en rosa kamuflasjem�nstret bobledress til hunden. Skulle �nske jeg syntes det var moro. Men det var tomt. Det var bare tr�tthet.

Middagen hos min bror gikk over hva jeg ville forventet. � ikke p� forh�nd vite hva vi skulle spise er ofte nok til at jeg f�r store problemer. At maten i tillegg best�r av mye jeg er usikker p� ville gjerne tatt stypen p� m�ltidet. Vegatarkokk Kjersti stilte med pasta med pesto, pinjekjerner, solt�rket tomat, oliven, ruccola og fetaost. Alt annet enn vegetar storebror stilte med marinert kyllingfil�t. I tillegg serverte de hvitl�ksbaguetter. Godt stekte s�dan. Til Lindas store glede. Linda er som meg. Svart skorpe er svart gull n�r det gjelder smak.

N� var det kun ruccolaen som var trygg mat for meg av alt p� denne menyen. Men jeg smakte p� alt. S� n�r som baguettene. Selv om det var de jeg hadde mest lyst p�. � spise pasta frivillig ville jeg ikke dr�mt om at jeg kom til � gj�re. men jeg er s� ufattelig lei av � ikke gj�re det samme som de jeg er p� bes�k hos eller med. S� f�r det heller v�re om det blir mindre i mengde. Jeg smakte. Og det gikk greit. Det smakte godt. Og det var hyggelig. Tross tr�tthet og tomhet klarte jeg kose meg den timen vi var der.

Kinoen ble en stor skuffelse. En enorm nedtur. Ikke selve filmen. Ikke effektene. Heller ikke historien eller selskapet. Alt var utrolig bra. Imponerende, r�rende og alt annet en kinotur kunne inneholde for � bli en suksess. Og jeg satt i ro. Fulgte med. I to og en halv time. S� oppgaven ble utf�rt. Men uten engasjement. Uten � bli ber�rt. Uten � la meg affektere av hverken 3D, spenning eller romantikk. Jeg klarte ikke bry meg. Satt der som et daukj�tt. Ventet p� at den skulle bli ferdig. Ville gr�te. Ville bli r�rt. Kveppe om ikke annet. Men nei. Ingenting. Tomt. Blankt.

Lengtende etter � f�le noe var trangen til � dra hjem og skade meg enorm. Noe vi hadde forutsett og snakket om. S� uten � gj�re store nummer ut av det fortsatte jeg med oppgavene. Linda kj�rte meg hjem til min bror og svigerinne som avtalt. Jeg fikk spist over forventning. I tillegg fikk vi holdt tomheten p� avstand lenge nok til at jeg kunne dra rett hjem og legge meg. Angsten var lav. Tomheten h�y. Depresjonen tung. Men f�ttene og kroppen tyngre. Dermed sovnet jeg.

Tidlig i morges v�knet jeg i full angst. Skade. Trene. Skade. Trene. Aldri, aldri, dra tilbake til �stmarka. Skade. Trene. Kom igjen. Men jeg gjorde oppgaven min. Alts� � la v�re. L�sningen ble � ringe til posten. � h�re nattevaktens varme men strenge stemme kommandere meg til � legge meg ned i sengen igjen. Hun klarte overstyre sykdommen og ga meg tillatelsen jeg trengte til � la v�re � skade meg denne dagen. Takk kj�re nattevakt.

� spise et m�ltid hjemme samt komme meg hit til middag var de siste to oppgavene. Begge ble gjennomf�rt. Om ikke med glans. M�ltidet ble lite. Men jeg spiste. Og jeg er som sagt tilbake. Uten � ha g�tt omveier p� returen. Uten selvskading. Bare tom.

Ettermiddagen har g�tt med til de vanlige rutinene samt samtaler om permisjonen. � levere vekten hjemme var et viktig tema. Det var godt � vise frem skapet sitt og slik f� det fullf�rte ved oppgaven bekreftet. At den er borte. Noe som betyr en vektl�s morgen n�r jeg n� v�kner neste gang. Akkurat n� engasjerer det meg ikke. Der er vel fordelen med tomheten. At den spiller inn ogs� ved negative ting. Vondt og m�rkt blir blankt og slett.

Vel. Tomhet eller ikke.

Permisjonen er over.

Oppgavene er utf�rt.

Med f� eller ingen f�lelser. Og langt fra feilfritt.

Men jeg er her. I live. I h�p. For � bli. For � finne fram fra tomheten. Nok en gang.

Tr�tt dyrekl�rshopper. Veldig tr�tt.

Nydelige Linda i godsofaen hos min eldste bror.

Nydelig oppdekning.

Sjarmerende ansiktstilbeh�r.

Magiske magen.

permspiker.

06.feb.2010 kl.11:34 i Permisjoner
5 kommentarer

Det er tid for permisjon. P�fyll. Endelig. Ut fra sykehuset. �stmarka i ryggen et helt d�gn.

Jeg gleder meg. Lengter etter gode opplevelser og nye impulser.

Desverre er gleden er langt fra udelt.

Gruelse og nerver gnager meg. Jager meg opp. For tross alle tingene jeg gleder meg s� inderlig til. S� er savnet, higet og trangen etter de vonde handlingene skremmende sterkt. �nsket om � utf�re destruktive handlinger truer overskygge enhver god plan.

Selvskading gjennom spising og spying eller trening er farlig n�rliggende. Samtidig tynger depresjonen i retning av fullstendig tilbaketrekning. Gjemme meg vekk i m�rket. Ispedd en blafrende suicidalitet som frister framp� n�r angsten tar overh�nd har jeg en riktig flott og boblende suppe av negativ spiker med meg i sekken n�r jeg trer ut gjennom Spesialpostens tunge tred�r om en knapp time.

Men jeg pr�ver. Jeg m� pr�ve. Kan ikke snu n�. Nekter � snu n�.

For jeg sa jo at jeg gleder meg. Noe jeg virkelig gj�r. Negativ spikersuppe eller ikke.

Planen er etappevis og f�lger alle med en spesiell oppgave avtalt mellom meg og kontakten min.

N� etter lunch drar jeg ned til byen med en medpasient som har blitt en n�r venninne. Vi skal se etter kl�r til henne. Og hunden hennes. Faktisk. Den f�rste oppgaven skal unnagj�res f�r selve shoppingen. Jeg skal levere vekten jeg har hatt st�ende. Kontrollslipp 3 p� perm kan man si.

Deretter blir det middag med min eldste bror, hans venninne og min n�re venninne Linda. Oppgaven er like innlysende som vanskelig. Spise. Hygge meg.

Ferden g�r s� videre til kinoen hvor jeg og Linda skal oppleve Avatar i 3D. Jada. Jeg vet jeg er sent ute og at alle andre har sett den. Inneliggende pasienter med fritidsrestriksjoner blir vel sjelden de mest oppdaterte. Det � bli sittende i to og en halv time er denne etappens store utfordring. Oppgaven er dermed nettopp d�t. Fors�ke � holde fokus p� filmen. Ikke vandre rundt i tvangstankene. Eller enda verre. Vandre ut og utf�re handlingene.

L�rdagskvelden skal avsluttes med en snartur innom min bror og svigerinne for � kysse litt p� babymagen. Det kan knapt kalles annen oppgave enn � f� rent gledesp�fyll.

De siste to oppgavene er de vanskeligste. For de skal gjennomf�res alene. Natten skal tilbringes i min egen seng p� Rosenborg. Og i morgen s�ndag skal jeg ha et m�ltid hjemme f�r jeg drar tilbake hit p� �stmarka. Alt uten selvskading. Tolv timer alene. Uten � skade meg. P� noen m�te.

Herover �rsakene til at jeg er oppjaget. Gruer meg.

Men heldigvis. S� er disse nervene og denne sviende gruelsen akkurat som gledesf�lelsen. Langt i fra udelt.

For permisjonsplanene er gode. De best�r stort sett kun av positive opplevelser med herlige mennesker. Begge br�drene mine og svigerinnen min som jeg elsker over alt p� jord. Mitt kommende tantebarn. N�re, kj�re venninner. Aktiviteter som ikke burde kreve mer av et menneske enn noen timer og et par hundrelapper. Og i retur ville gi de aller fleste b�tter og spann med glede og avveksling.

Noe jeg har et forventningsniv� som veksler mellom forsiktig tripping til skyh�y hopping til at ogs� vil hende meg. At det er min tur. Min helg. Men sekken med suppespiker stikker i ryggvirvlene. Prikker meg i huden. Napper i nakkeh�rene n�r jeg senker skuldrene. Minner meg konstant om at sykdommen er med. At sykdommen vil opp og fram. At det ikke bare er jeg som skal ha �stmarka bak meg. At det er flere som �nsker p�fyll.

Likevel. Svartmaling utg�r. Jeg har tro p� at permisjonen skal komme lykkedepotene mine til gode. Jeg m� ha tro p� det. Og med alle disse tingene og menneskene i vente nekter jeg � la sjansen g� fra meg til at det faktisk kan bli helt herlig. Om ikke perfekt. S� i alle fall positivt.

Spik spenna positivt.

Men. Tida har l�pt fra meg her. S� skal det bli noe som helst av hverken positivt eller negativt m� jeg stikke n�.

God helg kj�re alle.

Smurfedagboka 5

05.feb.2010 kl.16:04 i Smurfedagboka. Levanger 07
4 kommentarer

Fire dager fra smurfedagboken. Den �pne dagboken mellom meg og mine kontakter under innleggelsen ved RKSF p� Levanger i 2007. Stoffet b�rer dermed preg av � v�re ment ogs� for andres �yne. Noe som gj�r at det eksisterer milevis av skjult eller tilgjort informasjon mellom linjene.

Eksempelvis som det � ikke skrive hvorfor jeg ikke t�r smake p� maten men heller velger � svelge den hel. Jeg er livende redd for at den skal smake godt. Og dermed f� lyst p� mer. Noe jeg ikke t�r skrive. En av uendelig mange ting jeg ikke t�r skrive.

Uansett. Jeg er her inne i uke nummer to av innleggelsen i nordtr�nderlaugen.�

Samme gangen som alltid. Direkte egetplagiat.

Mandag 22.10.07

Greit. Var noe eplekjekk da jeg f�rst kom hit. Eller, overmodig kanskje. Vekta var vanskeligere enn jeg trodde, og forholdet til mat og drikke mer stivt enn jeg hadde forestilt meg. Hvem er det som griner fordi de f�r maten fem minutter for sent, eller feil drikke i glasset? Herre. Heldigvis ikke mange som f�r det med seg.

Vil v�re sterk, like sterk som de andre jentene. Helst sterkere, jeg er jo eldre. Hodet roter mye, er vanskelig � sette ord p�. Identifiserer mange feller, og klarer � unng� mange. Sliter likevel med sinne og frustrasjon over at disse fellene konstant melder seg som fristende gode ting, n�r de i grunnen er destruktive og farlige. Hallo, kropp og hode, samarbeid litt her....

Tirsdag 23.10.07

Begynner � lure p� om jeg driver og sl�r krockert p� meg selv, med tanke p� nattes�vnen. Om det er en del av meg som motsetter seg alt det nye og ukjente og skremmende. Kontrollen er blitt tatt ifra meg p� flere omr�der, kompanserer jeg ved � ta kontrollen over en annen?

Grunnen til at jeg lurer p� om jeg slik "svinger pisken" er at det f�les ut som om jeg vekker meg selv. N�r jeg er s� tr�tt at kroppen verker og �ynene svir, og jeg endelig kjenner f�lelsen av � synke i s�vn, skvetter jeg til.

Kanskje er det slik noen ganger. Kanskje ikke. Ofte er det nok bare tankekverna som br�ker for mye, er vanskelig � sove med s� mye ulyd...

Uansett. Dagen i dag har v�rt slitsom, men har hatt noen gode opplevelser. Mestret middagen 3 av 3! Skulle jo bare mangle egentlig. Kveldsen var igjen mer krevende, men fullf�rte. Stresset og jagde mye i forkant av m�ltidene, men rolige, gode samtaler med sykepleierkaren min hjalp godt. F�ltes bra � roe pulsen og magen, det var iallefall riktig i dag.

Onsdag 24.10.07

Beklager nattevakt, jeg l�y til deg, men tenk deg om neste gang du g�r ret inn p� rommet til noen som er p� vei i dusjen, uten � banke p�.

Kommentar fra prim�rsykepleieren min:

Mye gode og �rlige betraktninger Ingeborg. En kan jo nesten sammenligne med � l�se fast et lokk p� en kokende kjele, det � tilstrebe/f�lge alle de "nye" rutinene, som er i avdelingen (sammenlignet med livet utenfor). Samtidig f�ler jeg at du reflekterer godt over f�lelsene som dukker opp. Neste steg er � begynne � tale verbalt ogs�. -Gleder meg-

fortsettelse Onsdag 24.10.07

Jeg f�ler meg r�tten innvendig. Det er som om en komposthaug som eser opp i magen, en haug av d�dt, kvalmende materie som truer med � vokse seg opp spiser�ret. H�res temmelig ekkelt ut, men s� f�ler jeg meg temmelig ekkel og. Alt p� grunn av ei lita p�lse.

For meg kunne den fire centimeter lange falukorven like gjerne v�rt ei overkj�rt rotte. Brukte ti (!) minutter f�r jeg klarte � begynne � spise. F�ltes flaut og t�pelig � sitte og flytte rundt p� p�lsa med gaffelen som om den var en livsfarlig h�ndgranat. Klarte ikke � f� meg selv til � tygge den n�r den f�rst var i munnen, svalgte bitene hele. Ikke veldig behagelig.

Det f�rte s�klart til at jeg var "n�dt til" � svelge den andre maten uten � tygge ogs�. Forundret meg mens jeg satt der over at jeg f�lte at dette var viktig. For det var det jo ikke. Etter � ha pustet litt, begynte jeg med saltkj�ttet, og tygde det, men da hadde selvsagt halvtimen g�tt, uten at hele middagen var fullf�rt. Klarte ikke � se en eneste person i �ynene den neste timen.

N�r man har f�lelsen av � ha en r�tnende komposthaug i magen blir man gjerne tilsvarende kvalm, noe som var et d�rlig utgangspunkt for � dytte ned kveldsmat. M�ltidet gikk likevel over forventning, s� selvtilliten steg bittelitt. Selvrespekten og kvalmen var s� som s�, men samenlignet med etter middagen var det jo fabolous.

Er det rart man �nsker � renskes n�r man f�ler seg pill r�tten innvendig....?

Torsdag 25.10.07

Vanskelig frokost, etter en mer stressende enn beroligende "pep-talk" f�r maten. Denne samtalen gikk ut p� � f� beskjed om at lege ville bli kontaktet for � skrive sovemedisiner p� eventuelt i kurven. Dette er imot mitt �nske, som jeg etter hvert begynner � bli temmelig lei av � gjenta. F�les respektl�st og stressende.

Lunchen var ikke stort bedre. Glassene var ikke fylt, utrolig flaut � be noen reise seg fra bordet for � fylle i glasset n�r man selv st�r rett ved siden av melkekartongene. Glassene ble i tillegg fylt s� det mer eller mindre rant over. Hva sier man da, n�r dette temaet har blitt tatt opp flere ganger? F�ler meg enormt s�rbar i m�ltidssituasjoner, lista for � si ifra om noe ligger h�yt, og terskelen for � gr�te eller stresse tilsvarende lavt. Lite hensynsfullt eller respektfullt. N�r personen i tillegg presterer � prate h�yt og stolt over at hun i sine egne glass har den rette centimeteravstanden, trenger sinnet seg p�. Irriterer meg utrolig over � v�re s� lettp�virkelig av s� sm� ting.

Fullf�rte middagen s�vidt innenfor tidsfristen. Utrolig vanskelig � ikke smake p� lapskaus, og herregud s� farlig den digre klumpen med blandamat s� ut der den l�! Var s� nerv�s at man nesten skulle tro deb kunne komme til live, reise seg opp som den lysebrune kladden den er og bite tilbake. Men ned gikk den, og nede ble den. Uten � bite.

Ble veldig engasjert i et emne p� slutten av kveldsmaten, som s�klart f�rte til at jeg ikke rakk siste tygget. Flaut og leit. Gr�t en liten skvett. Men Snabbgrabbar hjalp!

Meg og min blivende romkamerat p� bowlingen p� Steinkjer. Tirsdagsturen uken jeg skrev om n�. Trivsel. Kanskje derfor middagen gikk s� bra som den tydeligvis m� ha gjort da jeg kunne skrive at jeg hadde mestret 3 av 3 punkter.

05.feb.2010 kl.16:04 i Smurfedagboka. Levanger 07
4 kommentarer
Permalenke
Tips en venn

sagt men ikke gjort

04.feb.2010 kl.22:26 i �stmarka
8 kommentarer

Skrikene har v�rt h�yere og mer desperate i dag.

Jeg fatter ikke hvor det skal ende.

Om det ender.

En pasient fortalte at hun m�tte fjerne seg fra min n�rhet.

Angsten hennes ble �ket.

P� grunn av meg. Min oppf�rsel hinsides all normalitet.

Overd�vende hyl fulgt av slag mot egne l�r og legger, vegger og d�rer.

Br�lende skriking med raknende stemme og hivende pust.

Jeg var ikke en gang klar over at hun hadde v�rt i n�rheten.

At det fantes andre mennesker overhodet.

For meg fantes bare angst.

Den helvetes angstf�lelsen som kan bre seg sterkere enn tj�re over sinn og hjerte.

Skrekk.

Terror.

Redsel.

Smerte.

Hat.

Selvhat.

Det altoppslukende selvhatet.

Bunnet i skam.

Skammen som m�tte frem i lyset.

N� er det sagt.

Jeg har sagt det jeg ikke ville si. Rettere sagt. Vist frem det jeg har skrevet. Ting jeg har tvunget meg till � skrive for s� � kunne vise det n�r jeg har funnet styrken til det. En kladdebok har gjort nytten stemmen min ikke har klart. I et opprivende m�te fikk kontakten min holde boken mellom hendene.

Dette innlegget kunne med rette v�rt kalt "Kontrollslipp 3". En overskrift jeg f�lte ville virket for sarkastisk for � kunne b�re alvoret. For n�rt ironi til � kunne virke som jeg selv ikke tar dette p� alvor. At jeg leker. At det har g�tt sport i � f�lge egne tall. Tall som ikke viser det samme som �stmarkas vekt. Derimot mindre. Noe som f�lgelig krevde oppdrikking tirsdag. Tall som i tillegg har trigget sykdommen s� jeg har g�tt ytterligere ned i vekt.

Tallene er likevel ikke det mest sentrale. Tallene er resultatet. Produktet om s� kan kalles av hva sykelige og tvangspregede handlinger jeg utf�rer i ufravikelige rutiner dag etter dag. Time p� time. Alle de feige m�tene jeg demper angsten p�. Tallene blir det m�lbare. Det konkrete. Det trygge jeg kan forholde meg til. Akkurat som rutiner er tall h�ndfaste og lettgripelige. Kontroll�rbare.

Kontrollen m� vekk. Jeg har sagt det f�r. Pr�vd � gjort det f�r. Pr�vd. Og feilet. Pr�vd igjen. Feilet like grovt. Fallene blir dypere for hver gang jeg detter. Men jeg m� la meg falle. Som jeg lot sykdommen falle i det �yeblikket jeg skrek ut til kontakten min at hun m�tte ta boken ut fra under puten min. At hun skulle lese ord jeg heller ville kutte de tynne bl� p� armene mine enn � vise.

Jeg la mitt eget og sykdommens nakke p� �ksebenken i sekundet jeg ropte at hun m�tte bestemme. Ta kontrollen over kladdearkene med strekene som beskriver skammelige handlinger og tanker. P� den m�ten kunne hun dermed ta kontrollen over meg. Mitt syke jeg.

Det syke vesenet Ingeborg som per n� ikke f�ler hun har livets rett. Langt mindre denne behandlingsressursens rett. Dette stedet. Denne sjansen. Kontakten min var ikke enig. Hun ser at jeg kjemper. At det er krefter i meg som river i retninger jeg ikke makter strekke meg til. Hverken den syke. Eller den friske. Jeg strekker bare ikke til.

Som jeg sa. Jeg brister. Revner. Knekker. Sprekker og splintres.

Dermed skriker jeg.

Skremmer meg selv og tydeligvis ogs� medpasienter.

Hva finnes egentlig inne i meg?

Er det et monster som glipper hver gang tvangen mister sitt lindrende str�k over angsten?

Eksisterer det da kun en stygg desperat hinsidesoppf�rende unnskyldning av et menneske der inne?

Vil skrikene bli h�yere?

Kan de bli h�yere?

Mer voldsomme?

Vil det noen sinne ende?

Og om det skulle ende et sted.

Er det da et sted jeg eller mine medmennesker vil v�re?

Det vil tiden n�del�st vise. For n� som ting er sagt. Gjenst�r det � gj�re.

Befriende formalitet.

04.feb.2010 kl.12:36 i Helsevesen
14 kommentarer

Jeg mottokk i g�r et brev.

Et formelt brev jeg p� ingen m�te forventet � finne i hyllen min.

Klagen jeg og Annis sendte var likevel blitt behandlet. Informasjonen som manglet m� ha blitt ettersendt.

Dette er svaret.

Hele svaret.

Da brevet er formelt opp av dage vil det v�re forebeholdt spesielt interesserte � pl�ye igjennom fra a til �.

Mye av teksten best�r av gjentagelser p� gjentagelser og blir muligens noe traurig. Kan man si.

Konklusjonen derimot.

Den formelle konklusjonen.

Er alt annet enn traurig.

Konklusjonen var befriende.

En uforventet formell befrielse.

KLAGE P� BEHANDLING SOM INNLAGT VED REGIONALT KOMPETANSESENTER FOR SPISEFORSTYRRELSER HELSE NORD-TR�NDELAG

PASIENT INGEBORG NYVANG SENNESET

Vi viser til klagen du sendte 13.10.09. Klagen gjaldt behandlingen som du har mottatt som pasient ved Regionalt Kompetansesenter for Spiseforstyrrelser ved Helse Nord-Tr�ndelag, avdeling Stj�rdal.

Vedtak
Helsetilsynet i Nord-Tr�ndelag har kommet til at du ikke har f�tt n�dvendig helsehjelp fra Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser ved Helse Nord-Tr�ndelag.

Saken er endelig avsluttet, og du kan ikke p�klage vedtaket.

Bakgrunn for vedtaket

Retten til n�dvendig helsehjelp
Retten til n�dvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten er lovfestet i pasientrettighetslovens paragraf 2-1 andre ledd;
"Pasienten har rett til n�dvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene st�r i rimelig forhold til tiltakets effekt."

Innholdet kravet om n�dvendig helsehjelp defineres ut fra hva som er forsvarlig i det konkrete tilfellet, s� lenge det kan forventes at pasienten har forventet nytte av behandlingen. Sentrale momenter vil v�re pasientens behov, forventet nytte og kostnadseffektivitet.

Retten til � medvirke
"Pasienten har rett til � medvirke ved gjennomf�ring av helsehjelpen. Pasienten har herunder rett til � medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige unders�kelser og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til � gi og motta informasjon."

Bestemmelsen sl�r fast at pasienten har rett til � medvirke ved valg av tilgjengelige og forsvarlige unders�kelses -og behandlingsmetoder. Retten til � medvirke forutsetter et samspill mellom pasient og helsepersonell.

Saksgang
1.�� Brev fra deg datert 13.10.09
2.�� Helsetilsynet i Nord-Tr�ndelags anmodning til Helse Nord-Tr�ndelag med sp�rsm�l om avklaring datert 16.10.09
3.�� Redegj�relse fra Helse Nord-Tr�ndelag, herunder brev fra klinikkleder Hilde Ranheim og relevante� � �� journaldokumenter.

Saken er tilstrekkelig opplyst, jf. forvaltningslovens paragraf 17.

Aktuelt regelverk

Klageorgan
Etter pasientrettighetslovens paragraf 7-2 er Helsetilsynets klageorgan for pasienter som mener at pasientrettigheter ikke blir oppfylt. Forutsetningen for behandling av klagen er at pasienten har oppfordret den som yter helsehjelpen, om � oppfylle rettigheten, uten at dette har f�rt fram, jf. pasientrettighetslovens paragraf 7-1.

Klagen er satt fram innen gjeldende frister, og vilk�rene for � behandle klagen er oppfylt.

Lovene som ligger til grunn
Saken er vurdert opp mot pasientrettighetslovens paragraf 2-1 og 2 i prioriteringsforskriften. Det f�lger av disse reglene at pasienter har rett til n�dvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Oversikt

lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven)
forskrift av 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester og rett til helsehjelp (prioriteringsforskriften)
lov av 10. februar 1967 om behandlingsm�ten i forvaltningssaker (forvaltningsloven)

Helsetilsynet har lagt f�lgende saksforhold til grunn
Helsetilsynet i Nord-Tr�ndelag har mottatt klage p� behandlingen du har mottatt som inneliggende pasient ved Regionalt Kompetansesenter for Spiseforstyrrelser ved Helse Nord-Tr�ndelag, avdeling Stj�rdal (heretter kalt RKSF).

Du skriver at du fra 22.06.09 til 25.09.09 var innlagt ved nevnte avdeling. �rsaken til innleggelsen var en sykehistorie med spiseforstyrrelser som strekker seg over en periode p� 14 �r. Du har i dag diagnosen atypisk anorexia nevrosa. De siste syv �rene har undervekt v�rt en vesentlig del av sykdomsbildet. Undervekten har tiltatt ytterligere med tiltagende treningstvang. I v�r var vekten nede p� et kritisk punkt p� ca. 38 kilo. Du unngikk tvangsinnleggelse ved � drikke vann forut for veiing hos fastlege, du skriver at du gjorde dette fordi du �nsket � fullf�re eksamen. Du klager p� at du ikke ble innlagt p� ny, etter at du ikke greide vektkravet, i et sekvensielt behandlingsopplegg du har fulgt ved RKSF. Behandlingsopplegget best�r av 12 ukers inleggelse, deretter 12 uker poliklinisk behandling med fokus p� stabilisering, og nye 12 uker innleggelse dersom dette var n�dvendig. Du klager p� et ektkrav som har blitt stilt som vilk�r for re-innleggelse etter den mellomliggende perioden. Du greide ikke dette p� grunn av at du manipulerte vekten med � drikke vann f�r veiing. N�r du skrev klagen veide du 42.5 kilo, og hadde ikke mulighet til � greie vektkravet p� 47 kilo, for � f� innleggelsen. Du anf�rer at vektnedgangen ikke har v�rt tilsiktet, derimot en ugunstig bivirkning av at det er andre symptomer du har m�ttet fokusere p� for � overleve. Fokuset st�r sterkt p� det � ikke kaste opp, og p� trenings- og vasketvang. Arbeidet med � unng� dette tar hele din mentale og emosjonelle kapasitet, og sliter deg ut fysisk. Videre skriver du at du synes det er urimelig at du ikke f�r et fortsatt opphold da tilstanden fremdeles er alvorlig. �rsaken til at du ble innlagt i utgangspunktet er n� �rsaken til at du ikke f�r plass videre.

Med utgangspunkt i dette anmodet Helsetilsynet i Nord-Tr�ndelag, Helse Nord-Tr�ndelag om redegj�relse for forholdet for � klarlegge om det forel� grunnlag for klage p� ikke oppfylte pasientrettigheter.

Vi mottok redegj�relse fra Helse Nord-Tr�ndelag i brev datert 12.11.09 ved helsefaglig r�dgiver �yvind Steinvik og klinikkleder Hilde Ranheim. Det anf�res bl.a. at du ble nektet den planlagte re-innleggelsen p� bakgrunn av vektstabiliseringskravet. Dette var ikke en vurdering om rett til n�dvendig helsehjelp, men en vurdering ut i fra en avtale om behandlingsopplegget. Behandlingsopplegget er avtalebasert, og innebar et krav om vektstabilisering. I og med at du valgte � ikke forholde deg til vektstabiliseringskravet i den polikliniske perioden p� fire uker, ved � manipulere vekten, fikk du ikke ny innleggelse. Klinikklederen mener du hele tiden har f�tt n�dvendighelsehjelp ut fra rettighetsvurdering foretatt i 2007.

Det g�r frem at du f�rste gang ble henvist til RKSF 15.02.07. Den 11.05.07 var du til poliklinisk time hos psykolog Robert Ovevik. Ved f�rste time veide du 52.1 kilo, du er 169 cm h�y, noe som tilsvarer en BMI p� 18.3, og du hadde diagnosen anorexia nevrosa og tvangslidelse i form av blandende tvangstanker. Etter tre utredningerstimer ved poliklinikken ble det vurdert hensiktsmessig at du ble satt p� venteliste for innleggelse ved RKSF sin spesialenhet. Du ble innlagt ved spesialenheten 08.1.0.07, og skrevet ut den 01.02.08. Det foreligger epikrise datert 01.02.08, du hadde da en vekt p� 55,7 kilo. Etter dette ble du stadig d�rligere og fikk �kende bulemisk aktivitet. Du fikk tilbud om ny innleggelse men ville vente til du var ferdig med eksamen.

Du ble innlagt p� ny den 22.06.09, du var da 41, 8 kilo. Du inngikk en avtale om sekvensiell behandling. Behandlingen innebar at du f�rst var innlagt i 12 uker, s� fulgt opp i 12 uker poliklinisk hvorp� man etter denne perioden vurderte re-innleggelsen p� bakgrunn av utviklingen pasienten har utenfor klinikken.

Den 30.10.09 var du til poliklinisk time hos psykologspesialist Olav Kneppen. Det g�r frem at det ble satt av plass for re-innleggelse den 26.10.09, med et vektstabiliseringskrav p� 47 kilo. Selv oppfattet du kravet som urimelig, og at du mente det i realiteten innebar et vekt�kningskrav da du hadde drukket deg opp to kilo ved siste veiing den 21.09.09, da du veide 47,3 kilo.

Den planlagte re-innleggelsen ble nektet deg da du ikke greide � stabilisere vekten p� 47 kilo. Du anf�rer at du hadde drukket deg opp to kilo ved siste veiing. Den reelle vekten var alts� p� 45 kilo. P� klagetidspunktet 13.10.09 hadde du v�rt utskrevet i 18 dager, og vekten var nede i 42,5 kilo. Du skriver at du ikke har noen mulighet til � n� m�let som er stilt som betingelse for ny innleggelse 26.10.09. Du skriver at vektnedgangen ikke har v�rt tilsiktet, men er en negativ bivirkning av det at det er andre symptomer du har m�ttet fokiusere p� for � overleve og holde motivasjonen oppe.

Helsetilsynets vurdering

N�dvendig helsehjelp

Sp�rsm�let er om behandlingsopplegget du har f�tt, herunder � nekte deg videre opphold, ved RKSF p� bakgrunn av kontraktsvilk�ret innfrir kravet til n�dvendig helsehjelp etter pasientrettighetsloven.

Klinikklederen ved RKSF anf�rer at beslutningen om � ikke re-innlegge deg den 26.10.09, ikke var begrunnet ut i fra en vurdering av retten til helsehjelp, men ut i fra et frivillig kontraktsbasert behandlingsopplegg som bl. a. innebar en avtale om vektstabilisering i perioden mellom innleggelsene. Klinikklederen mener du hele tiden har f�tt n�dvendig helsehjelp ut i fra den rettighetsvurderingen som ble gjort i 2007, og skriver at du kan f� bli satt p� venteliste for ny innleggelse senere, om dette er �nskelig. Klinikklederen har erkjent at de i ettertid skulle gjort en n�rmere kartlegging av din personlighetsstruktur f�r de satte i gang behandlingsopplegget.

Innholdet av helsehjelpen m� avgj�res p� bakgrunn av pasientens behov. Dette forutsetter en medisinsk faglig vurdering som kartlegger alle sider av pasientens sykdom, og et behandlingsopplegg som er tilpasset dette. I forlengelse av dette kravet, er det forsvarlig � re-vurdere pasientens behov dersom det viser seg at behandlingsopplegget likevel ikke fungerer som tiltenkt. Du hadde problemer med � f�lge behandlingsopplegget i perioden utenfor klinikken, dette f�rte til at du manipulerte vekten for � unng� en "tenke-uke", som igjen f�rte til at du ikke greide vektstabiliseringskravet forut for re-innleggelsen. Helsetilsynet mener dette m� sees p� som et uttrykk for at behandlingstilbudet ikke fungerer. Det forsvarlige ville v�rt � revurdere din tilstand, og � tilpasse behandlingen deretter. RKSF innfrir ikke dette kravet, n�r de nekter deg innleggelse p� bakgrunn av vilk�ret i kontrakten, n�r dette i realiteten underminerer at du er vurdert til � ha rett til n�dvendig helsehjelp. Dette m� s�rlig understrekes da tilstanden din var d�rligere p� dette tidspunkt, enn ved innleggelsen i 2007. Behovet for n�dvendig helsehjelp er s�ledes tilstede i st�rre grad enn tidligere.

Pasientens rett til � medvirke

Helsetilsynet vil ogs� minne om pasientens rett til � medvirke til behandlingsm�ten. Vi viser til at du ved konsultasjon hos psykologspesialist Olav Kneppen 30.09.09, gir uttrykk for at du oppfatter vektstabiliseringskravet som urimelig, og at det i realiteten inneb�rer et vekt�kningskrav i og med at du drakk deg opp 2 kilo f�r siste veiing. Psykologen avviser dette, og viser til at han har tro p� at du greier vektkravet likevel. Det ser ut som om din mening her ikke blir tatt med i den fortl�pende vurderingen allerede p� dette tidspunkt.

Konklusjon

Helsetilsynet i Nord-Tr�ndelag mener du ikke har f�tt n�dvendig helsehjelp fra Regionalt Kompetansesenter for Spiseforstyrreser ved Helse Nord-Tr�ndelag.

Med hilsen

Fylkeslege.

R�dgiver.

Skrik i all�en

03.feb.2010 kl.21:59 i �stmarka
6 kommentarer

Noen skrek i �stmarkas all� i dag.

Et hyl som kunne briste trommehinner. S� h�yt og s� skingrende som to lunger og stemmeb�nd kunne makte vrenge ut av seg uten � revne.

Det var jeg.

Jeg skrek i all�en. Skrek med hele meg.Av frustrasjon. Redsel. Fortvilelse. Oppgitthet. Panikk. Bare velg en grunn. Alle er like gode. Underliggende som utl�sende. For akkurat n�. S� skal det ingenting til.

Jeg er konstant p� bristepunktet. Jeg brister. Jeg er bristende.

bare �tt knips

det skal s� lite til

jeg vippes av pinnen

s� lett

s� j�vlig lett

det er ikke engang en pinne jeg balanserer p�

men en tynn tynn kvist

morken og t�rr

flisete og skj�r

klar til � knekke

bare noen knipser p� den

s� vidt

�tt bitte lite knips

og vips

den brister

brekker

tvers av

knekket i kvisten samsvarer ikke med st�rrelsen eller styrken p� kvisten

det smeller

smeller som om det var en hel skog som eksploderte

i et skarpt skrikende smell

�tt knips

�tt smell

�tt skrik

�tt bristende liv.

Les mer i arkivet � Februar 2010 � Januar 2010 � Desember 2009