surfer - Ingeborg Senneset. Surfer 2009-2011.

Snipp snap

Lansering av Sunn Fornuft-plakaten ga styrket tro på neste generasjons bloggere


 
Har vært i Villa SULT, Institutt for spiseforstyrrelserfor panelsamtale om en Vær Varsom-plakat for bloggere. Sunn Fornuft, som plakaten heter, ikke er et perfekt regelverk, men definitivt et godt utgangspunkt for bevisstgjøring og debatt. 

Stilte skikkelig rolleblanda (forhåpentligvis på den positive måten): med erfaring som tidligere blogger og anorektiker, med fag som utdannet sykepleier, med yrke som journalist, og med ytringsfrihetsperspektivet fra Norsk PEN-styret. Om det bidro til at jeg sa et eller annet fornuftig eller nyttig får være opp til de som hørte på å bedømme, men det var i alle fall lærerikt å høre på Gitte Witt,Susanne KaluzaFinn Skårderud og, som alltid kanskje mest av alt: spørsmålene fra salen og samtalene i etterkant. 

Mitt absolutte høydepunkt: snakke med bloggere i ungdomsskolealder ? som er gira på å være etisk bevisste og å ta samfunnsansvar. De har lyst til å være med på å gjøre verden til et litt bedre sted for litt flere. Kommer til å smile i en uke 💙


For ordens skyld: Jeg har ikke vært involvert i å lage Sunn Fornuft-plakaten, kun blitt invitert på lanseringen som debattant.

#repost @abilica ・・・
Lansering av Sunn Fornuft plakaten. 10 punkter med tips utarbeidet av fagfolk, flere forlag og bloggere. Vi fikk med oss viktige innspill, og fikk også bekreftet at vi gjør mye riktig. #abilica #treningsglede#sunnfornuft #vvp #etikk #blogg #kropp #trening#spiseforstyrrelser #villasult

 

Foredrag for Ekstrastiftelsens Lev-vel-konferanse - sykdom og hierarki i Norge

 
 
 
 
 

 

Mellom (og noen ganger i tilknytning til) jobb og bokskriving, blir det tidvis tid for foredrag. Denne gangen var det for Ekstrastiftelsens Lev vel-konferanse.

 

 


Her kan du lese en grovskisse for foredraget jeg holdt. Dette er hoveddelen. Innledende del publiserer jeg ikke nå, men kort sagt: Personlig, med bilder fra sykehustiden og ulike erfaringer med hierarki.

#foredrag #helse #levvel16 #psykisk #aftenposten #ekstrastiftelsen

Intervju om spiseforstyrrelser og kroppspress i Natt og Dag

Er sammen med blant andre Finn Skårderud intervjuet i siste utgave av Natt og Dag. Sjekk ut nettutgaven her

 



Legger under ut en lengre og lenket versjon av intervjuet:

Hvordan synes du spiseforstyrrelser blir dekket i media?

- Spiseforstyrrelser har lenge blitt sett på som et et ungpikesyndrom, og vært ensbetydende med unge tynne jenter. De siste årene har dette heldivis beveget seg til å bli et større bilde av problemer med mat. Jeg var ekstremt undervektig i mange år, og det er veldig mange som blir overrasket når jeg sier at jeg ikke er så representativ. Flertallet av de med spiseforstyrrelser er normal- eller overvektige.

At voksne, både menn og kvinner, og med ulike kropper står frem i blant annet Aftenposten er et tegn på fremgang. Folk med spiseforstyrrelser er like forskjellige som befolkningen forøvrig.

Har du opplevd at folk tenker på deg som et offer for kroppspress?

- Ja, og det var til dels belastende, aller mest for selve sakens del. Ja, sykdom er et problem. Men det kan også være en løsning, en aktiv overlevelsesmekanisme. Et bilde av et passivt offer for et skjønnhetstyrrani stemmer ikke helt overens med dét.

Dessuten, anoreksi er allerede en sykdom som i likhet med andre psykiske helseutfordringer blir forbundet med skam. Det er for noen skammen som gjør en syk i utgangspunktet. Men det er for mange altfor mye skam forbundet med det å være syk fordi sykdommen tradisjonelt sett er blitt oppfattet - eller med vilje misforstått - å være selvforskyldt. Jeg tror også det at vi i mediene kan være så fokusert på symptomer - altså vekt og adferd, kontra underliggende mekanismer, kan forsterke dette.

- Alle vil vite hvorfor du ble syk. Skyldtes det kroppspress eller mobbing? Fortsatt er det folk som spør meg om jeg syntes at jeg ble «fin». Da trekker jeg pusten litt ekstra. Jeg prøvde i flere år, og prøver til dels fortsatt, at det for meg ikke handler om fin eller ikke fin. 

 

For nyhetsartikler og meningsstoff om psykisk helse, følg gjerne Arbeidstittel: Anorektisk på Facebook og Instagram

 

#spiseforstyrrelser #kroppspress #anoreksi #media #nattogdag #intervju #psykisk

Tale for konfirmantene i Ringerike og Hole - mai 2015.

Lørdag var jeg for første gang hovedtaler for en konfirmantgruppe. Jeg var mildt sagt spent.

Klar for å gjøre noe jeg aldri har gjort før: holde tale for to konfirmantgrupper. Det er kullet i Ringerike og Hole som forhåpentligvis skal få høre noe som ikke er helt der ute. I vesken har jeg Stéphane Hessel og Erik Tunstad ? som på hvert sitt vis har preget talen og derfor er med som moralsk støtte. Kritisk tenkning, tro, ytringsfrihet, respekt, historie, samtid, sinne og engasjement er hovedstikkordene. Veldig spent. Ha en god lørdag, alle! #konfirmasjon#ringerike #hole #bunad #tale #humanetisk#førstegang #fingerscrossed

 

Tilbakemeldingene i etterkant har vært utrolig gode - noe jeg setter stor pris på. Talen er forsøkt skrevet med ydmykhet overfor en generasjon som møter utfordringer på flere kanter enn noen gang, men som også er eller har potensiale til å være den best rustede noen sinne til å møte dem. 

På gjentatte forespørsler (takk!) legger jeg under ut talen i sin helhet. Merk at den er skrevet med rom for pauser og stokking, så les den «muntligst» mulig.

Takk for meg, og gratulerer igjen!


For utenforstående: Konfirmantene har under kurset møtt den trusselutsatte samfunnsdebattanten Amal Aden, og har vært igjennom Camp Refugee


 

 

TALE HUMANISTISK KONFIRMASJON MAI 2015

 

Av Ingeborg Senneset, journalist i Aftenposten, tidligere blogger, utdannet sykepleier.

Twitter: @ingeborgborg.  Instagram: @ingeborgsenneset. Snapchat: Ingeborgsenn.

 


 

Kjære konfirmanter, kjære foreldre, kjære foresatte - kjære besteforeldre, familie og venner.

I dag markerer vi avslutningen på humanistisk konfirmasjonskurs som startet i januar.

«Borgerlig konfirmasjon», nå «Humanistisk konfirmasjon», ble første gang arrangert i Oslo Rådhus 6. mai 1951, for 34 konfirmanter. På Ringerike ble første kurs arrangert i 1983 for 6 konfirmanter. I dag, 32år etter, er det 73 konfirmanter fordelt på to seremonier.


 

Den gang jeg konfirmerte meg, i Flå kirke for 15 år siden, gikk jeg og 11 av vennene mine til alteret for å bekrefte den kristne tro.

De neste årene skulle vitenskap, kunnskap og kritisk tenkning til slutt komme til å stå i veien for religion for meg. Jeg mer jeg visste, jo mindre kunne jeg tro.

Å bryte med tradisjon, å si høyt for meg selv og andre at jeg var en ateist, var noe av det skumleste jeg har gjort. For andres del var jeg redd for å bli dømt. For min del var jeg redd for å bli ensom. Om jeg ikke trodde - hva hadde jeg da?


 

Jeg hadde rett, og jeg tok feil.

Jeg møtte fordømmelse. Men jeg møtte også forundring, undring, inkludering, oppmuntring og aksept.

Jeg kjente på ensomheten. Men jeg kjente også på befrielse, på selvtillit, på selvstendighet, på følelsen av å ha tatt en beslutning i samsvar med, ja - det jeg virkelig trodde på.


 

Jeg er stolt over å stå her sammen med dere, i dag.

De jeg ser foran meg, er selvstendig tenkende mennesker. Dere har tatt et valg om en humanistisk konfirmasjon.

Kanskje kommer dere til å ombestemme dere. Kanskje vil noen av dere gå motsatt vei av meg.

På verdensbasis er de som bekjenner seg til en Gud i klart flertall. Likheten mellom de troende stanser der. De er like ulike hverandre som meg og dere.


 

Klarer vi ikke å dømme, klarer vi å åpne for respekt.

Respekt er et av mine to favorittord.

Da jeg studerte sykepleie sa en foreleser at han delte ordet i to. «Re» og «spektere». «Igjen» og «å se». Slik kan ordet respekt bety «å se igjen».

Når du møter den andre - ikke bare å se ham eller henne: men se én gang til. 

Det tar lenger tid, men det tar dere lenger:

Det kan bety at dere møter dem med respekt.


 

For noen uker siden fikk jeg en mail fra ytringsfrihetsorganisasjonen PEN, som jeg er medlem av. Det var med en bønn om å stille opp. Det var en person som ble forhindret fra å snakke. Hun var truet. Hun trengte følge. Politiet kunne ikke lenger stille seg til rådighet i den grad som hun trengte. Så vi i PEN ble bedt om å følge henne til foredrag.

Dere har møtt Amal Aden. Hennes ord har betydd noe for dere. Men som dere forstår: Det var ingen selvfølge at ordene kom frem.


 

De jeg ser foran meg ser ut for meg som glade, stolte, ressurssterke ungdommer.

Men det jeg ser, trenger ikke å stemme.

Ingen kan se det på meg i dag. Men i mange år var jeg veldig syk med anoreksi. Statistikken sier meg at noen av dere, gutter og jenter, vil møte psykisk sykdom og andre utfordringer, i en eller annen form. Noen vil kanskje falle helt utenfor samfunnet. Noen i  sykdom, andre i kriminalitet, andre i utmattelse.

Mange vil være usynlige for det blotte øyet.

Her ligger to utfordringer:

Klarer den som sliter, å finne styrken - for det krever mye - å be om hjelp? Og: Klarer vi som møter kompisen, venninna, søsteren eller broren, å se igjen?

Tør vi stille spørsmål vi ikke vet hvordan vi skal håndtere svaret på?

Tør vi spørre på nytt, om vi skjønner at den andre - av skam eller av andre grunner - ikke vil si sannheten?

Og: hvor går man derfra?


 

Det kan jeg ikke si. Men helt sikkert er det at med respekt vil både du eller den som sliter, og den eller du som er nær vil komme veldig langt langt.


 

Jeg sa at respekt er et av mine to favorittord. Engasjement er det andre.

Han som i flere år var psykologen min - en morsom fyr som var like glad i nyheter og kritisk tenkning som meg - ga meg en gang en bitte liten bok. Den norske tittelen er «Bli sint!»

Stéphane Hessel var en motstandsmann under andre verdenskrig. Han ble tatt til fange, satt i konsentrasjonsleir. Etter krigen viet han livet sitt til menneskerettigheter - han var faktisk med på å skrive dem før de ble vedtatt i det da helt ferske FN - og til nettopp engasjement.

Hessel døde for få år siden, men dere kan se YouTube-videoer med ham i dag, og høre ham fortelle om de verste og beste sidene ved mennesket.

Han reiste rundt og sa: «Stopp likegyldigheten!»

I et intervju med DN i 2011 sa Hessel:

«Du må først bli forbannet. Det fører til noe svært viktig: engasjement. Du må ha mye selvtillit, for problemene er omfattende og nesten like vanskelige å angripe i dag som de var for motstandsfolk under krigen. Den gang var ting nesten enklere. Du kunne si: «Bekjemp Hitler!» Hvem du kjemper mot i dag er ikke like åpenbart. Men, hvis du tar deg tid til å se deg rundt, oppdager du minst tre store farer: Faren for overdreven rikdom, miljøet og terrorismen.»

Med den siste tidens tragiske båtforlis kan vi legge til flyktningeeksplosjonen.

I forberedelsene til i konfirmasjonen har dere gjennom Camp Refugee fått kjenne på hvordan livet som flyktning kan være.

Jeg er sikker på at de forberedelsene er med på å ruste en generasjon som må håndtere de største strømmene verden har sett.

Den generasjonen er dere.

Og det gjør meg glad.


AVSLUTNING


 

Vær utålmodig

Vær respektfull


 

Sett grenser

Vær kritisk


 

Spør

Spør

Spør

Og

Spør igjen


 

Ta ordet

Gi plass


 

Bli sint


 

Kjenn etter

Og spør:

Hva brenner du for? 

 





Foto: HEF

Foredrag om spiseforstyrrelser, overgrep mot menn, OCD og psykiatri - i Stavanger, Bergen, Oslo og Trondheim

Ulike organisasjoner tar jevnlig kontakt for foredrag, innlegg eller debatt rundt ulike tema jeg har engasjement for eller spesiell kompetanse på. Her er noen glimt og video fra noen av dem den siste tiden. Nederst er lenker til slides. Takk til alle som har invitert! Har vært lærerike møter. 


På vei til Trondheim for å holde foredrag for Norsk psykologforening, St. Olavs, og Linjeforeningen for psykologistudenter på NTNU Dragvoll. 90 minutter langt, uten (?) at noen sovnet. 


 

Før Trondheim: Lørdagskveld og ungdomstid. Forbereder foredrag for og dialog med Norsk Psykologforening, St. Olavs hospital, og Linjeforeningen for psykologistudenter. Har fått en lang liste gode og vanskelige spørsmål, som jeg skal forsøke å besvare på Dragvoll på tirsdag. Oss medienerder imellom: Har buzzfeedifisert foredraget med listetittel og -struktur. Mangler bare et par gif'er, så er jeg der. #iwish #foredrag#buzzed #dragvoll #psykologi #ntnu #stolavs#lørdagskveld #hælaitaket

 



Holder her foredrag sammen med tidligere kollega, medblogger og medforfatter Svein Øverland under Psykologidagene 2015

 

Psykolog Svein Øverland og jeg takket @psykologidagene for at vi fikk komme og snakke om psykologi, selvskading, fordommer, samspill, anoreksi, blogging, skam og sinne i en hel time fra selve hovedscenen på Samfundet. Solid arrangement, lydhørt publikum og gode spørsmål etter foredraget. Vi kommer til å trenge mange dyktige psykologer i årene som kommer, helt sikker på at noen av de beste satt i den salen i dag.

Lover bra! #pd15 #psykologidagene#samfundet #trondheim #ordenesmakt#foredrag #psyk2020 #psykologi #psykiatri#takkfoross

 


Fra foredrag om OCD - tvangslidelser - i Stavanger i høst. 

 

Holdt i vår innledning på seminar om overgrep mot menn, et tema det må snakkes mer om og ikke minst bedre om. Det er en krevende oppgave, som vil koste både for de stemmene som må våge å fortelle, for mediene som må lytte uten å dømme eller selv å regissere historien, og for publikum som skal ta imot historiene. Men jeg tror det må til, om man skal få mindre tabu, bedre helsehjelp og skikkelig rettshjelp. For der står det ikke godt nok til i dag. Bilde: #Repost @lisaarntzen1 ・・・
Spennende å høre@ingeborgsenneset snakke om hvordan media jobber med #overgrepssaker, med spesielt fokus på utsatte menn. #Reform#seminar #voldtekt #overgrep #menn #tabu#media #aftenposten #debatt #takkformeg

 

 

Høsten 2014: Takker profesjonsstudentene i psykologi ved Universitetet i Bergen for invitasjonen til å holde foredrag i deres forum for praktisk psykologi. Jeg har lært minst like mye som dere! Anbefaler arbeidsgivere å holde utkikk etter dette kullet - kunnskapsrike, kritiske og entusiastiske, med blikk for mer enn manualer og medisinske modeller. Bra gjeng - takk for meg. #psykologisk #institutt#bergen #student #foredrag#hotellnatterhellerikkefeil

 

Se slides til tidligere foredrag på SlideShare. 

 

Om du har lyst: Følg meg på Twitter for nyheter, Facebook for personlig, Arbeidstittel: anorektisk for nyheter om psykisk helse, eller Instagram - oppdateringer rundt boken (bilder fra tiden jeg var syk) eller bare meg. Hører gjerne fra deg - deres innspill er alltid verdifulle. Alltid. 

Ok, da er det offisielt. Det blir bok. Arbeidstittel: Anorektisk.

 

Til venstre: En anorektiker på sykehus i 2009. Til høyre: En sykepleierutdannet journalist på reise i 2013. Det er historien mange kjenner, og mange har etterlyst i bokform. Etter at jeg denne uken sa ja til å inngå en avtale med et forlag kan jeg nå si: I 2016 blir ønsket etter planen innfridd. Men først skal en disposisjon skrives, 30-40 upubliserte og private dagbøker gjennomgås, 1500 blogginnlegg likedan, kapitler struktureres, tekster prioriteres, språk vaskes, og så videre og videre. Det samtidig som jobben i Aftenposten skjøttes. Dette kan jo bli interessant. 

Følg gjerne @anorektiskbok på Instagram for oppdateringer og oppdagelser underveis, eller Arbeidstittel: anorektisk på Facebook for lenker og artikler om psykisk helse og smått og stort om meg og boken. 

#bok#underarbeid #blogg #dagbok #anoreksi#psykiatri #spiseforstyrrelser #psykologi#sykehus #føretter #arbeidstittelanorektisk

Bloggeren som ble journalist - og Journalisten som ble bloggete

Det var et stolt øyeblikk i fjor høst, da jeg kunne plukke opp mitt helt eget eksemplar av fagbladet Journalisten på dørmatten. Som ferskt medlem av Norsk Journalistlag føltes det unektelig som et lite stykke verdipapir.

Nå er den aller siste papirutgaven ute. Det er med blandede følelser jeg holder sidene mellom hendene. Glad, for å ha blitt spurt om å være månedens «profilen», og vemodig, fordi det markerer slutten på Journalisten på papir. Nedleggelser som det smerter i avisryggradene. Hvor mange planker på hengebroen kan fjernes før hele mediebransjen faller igjennom?

Samtidig markerer det starten på en heldigital tilværelse. Journalisten-ansatte, og andre som har eller skal avvikle papirutgivelser, kan nå konsentrere seg om å lage bra saker, få dem ut, dele dem, se dem dobles, diskutere dem, oppdage nye saker i debatten som følger, og repeat. De kan leke med formater, bli mer mobile, treffe flere. Uten å tenke på annen deadline enn egen plan og lesernes forventning.

Det første året eller så jeg blogget sa jeg aldri at siden min var en blogg, tross den avslørende url-en. Jeg sa at «jeg skriver - på nettet». Blogging var liksom litt useriøst og uglesett.

Jeg ante ikke da at topplister, det å bruke publiseringsverktøy, moderere tusenvis av kommentarer, lære og erfare om deling, krysspubliseringer og påfølgende oppdrag ville bli noe jeg kunne sette på CV-en en dag. Jeg var bare flau over ordet «blogg».

I topp digitale mediehus, som for eksempel The Guardian, som er kjent for sine gode live blogs. Aftenposten går bort fra den stive benevnelsen livestudio, til det mer meningsfylte liveblogg.

Den profesjonelle - og ikke minste personlig - redigerte feeden går sin seiersgang ikke fordi den følger en tradisjonsrik spalteoppmålt mal, men fordi den trekker inn det folk vil vite når de vil vite det og hva de mener om det. Sterke meningsbærende tidsskrift, som Forbes, tiltrekker seg som best de kan gode bloggere. Redaktører blogger. Bloggbegrepet har beveget seg fra belastning til hedersmerke. Plankene i hengebroen forsvinner ikke om de brukes til å bygge fly med. 

Når Journalisten nå går heldigitalt er fagbladet jeg fikk på dørmatten i fjor blitt mer lik arbeidsrytmen jeg hadde før jeg ble medlem enn etter - det er blitt mer bloggete.

Det kan det være grunn til å gratulere med.


Faksimile fra journalisten.no

Seminar om hverdagsstress og psykisk helse med hovedtema: «Konsentrert behandling av angstlidelser». Stavanger, 2014

Onsdag 22. oktober flyr jeg til Stavanger for å bidra på et dialogseminar i regi av OCD-foreningen Ananke.

Jeg vil gi de som skal lytte til min del av seminaret muligheten til å velge om de vil se slides på den store eller den lille skjermen - altså lerretet eller mobilen. Hvis flere er som meg er en second screen en naturlig del av fag så vel som underholdning. Dette er også et tilbud for de som ønsker å bla frem og tilbake i slidesene uavhengig av meg. 

Verdt å merke seg:

1. Bildene er ment som små anker gjennom foredraget - hoveddelen av presentasjonen handler om livet, da spesielt arbeidslivet, . Det har bare færre slides fordi jeg jo står der. 

2. Titlene blir temmelig uforståelige uten utfyllende informasjon. Lytt, og spør gjerne både underveis og etterpå.

3. Siste slide er et diskusjonstema dersom det skulle bli tid til overs.

Trykk på bildet for å komme til presentasjonen. 



Twitter: @Ingeborgborg       Instagram: @Ingeborgsenneset

#ocd #ananke #stavanger #psykiskhelse #arbeid

Psykisk helse-tilbud trappes ned, ned og ned. Så jubelen får vente.

Få dager tilbake var det ett år siden jeg begynte som journalist i Aftenposten, i et 100 prosents vikariat i drømmejobben - ansatt grunnet kvalifikasjoner og hardt arbeid, blitt værende fordi det er utfordrende og verdifullt.

I den anledning ville jeg skrive et virkelig gladinnlegg. Oppsummere et år med kolleger jeg ser opp til, et år med med betydningsfulle nyhetssaker, som Syria, homofobitortur, krim og Israel, et år hvor jeg har fått skrive flere viktige kommentarer, om et vidt spekter av tema - som selvmord, nazisme, palliativ pleiekritisk tenkning, skole, Snåsamannen, retorikk, helsesøstre, fedme, medikamenter, ytringsfrihet, Nav eller digital utvikling.

Ikke minst ville jeg rose skribentene og tekstene jeg har fått følge ut i offentligheten på ulikt vis. Modige mennesker som har talt høyt om  alt fra jødedom til vaksineskepsis til jordbruksoppgjør, fra sexkjøp til drapsforskning til antibiotika, og til vold, bifili og barnevern. Det ville blitt et langt, stolt, sterkt og jublende innlegg. «Hurra for dette året. Gleder meg til de som kommer.»

Et radioinnslag stilner jubelen.

«Antall sengeplasser ved psykiatriske sykehus er halvert siden 1990. Stadig færre pasienter får psykiatrisk langtidsbehandling.»

Nedbygging av institusjonsplasser er tema i NRKs Her og Nå. Fagmiljøene ytrer bekymring for at døgninstitusjonene er blitt bygget ned, mens alternativene ikke er blitt bygget opp. 

- Veldig uheldig, kaller klinikkoverlege Per Harald Bentsen ved Sandviken psykiatriske sykehus utviklingen. Den eneste faktoren som har virkelig har betydning ved tunge psykiske lidelser er langvarig behandling, sier Bentsen. Vold mot andre, eller vold mot seg selv - særlig det siste - blir konsekvensene av ikke å ha adekvate tilbud. 

Dette er ikke overraskende. 

Landet over tar pasienter som har mistet tilbudene sine kontakt. «Kan du skrive om dette?» «Kjenner du en psykolog?» «Jeg klarer ikke mer. Det er ikke håp.» «Jeg må til en ny plass. Det er kaldt der.»

Det er også mye av det samme som jeg og andre har tatt opp med den sittende statsministeren før denne regjeringen kom til makten. Det så nesten lovende ut. 

Jeg fikk tre år.

Den anorektiske kvisten hvis indre organer var på vei til å ta kveld, som knapt klarte å kreke seg opp trappene på sykehuset, hvis odds ikke akkurat var noe å gå for. Fagfolk kjempet likevel igjennom et tidsubestemt opphold i sykehus - det var den eneste måten å håpe på at jeg ville overleve.


26. desember 2009. Jul i Østmarka sykehus. 

Jeg skriver «kjempet», og mener det i ordets mest bokstavelige betydning. Ikke før etter utskrivelsen har jeg fått vite og forstått hvilken byråkratisk dragkamp som foregikk i kulissene. Hvor mange omveier som måtte gås, og hvilke forhandlinger som foregikk på kontorene mens jeg vandret i korridorene. Jeg vet han som kjempet hardest mener det var verdt det.

Han gleder seg med meg. Han leser avisen når jeg skriver. Han ba meg skrive da andre ba meg legge PC-en vekk. Han trodde jeg kunne leve av hodet mitt - det som holdt på å ta knekken på meg. Jeg gikk ut av døren på sykehuset og hadde ikke bare overlevd, men gledet meg til å leve. Nå frykter jeg at jeg var blant de siste.

Avdelingen hvor jeg var innlagt er nå nedlagt.

Den, som så mange andre.

Var jeg av det siste kullet med pasienter som fikk tid på seg i en institusjon? Som fikk bli sterk nok til å gå mens jeg hadde støtte, slik at jeg senere kunne løpe uten å behøve noen?

Klarte markedstenkning og stigma å ta knekken på døgnbehandlingsmulighetene? Er denne bloggen nå et dokument på noe som var, ikke lenger er, og ikke kommer til å være mer?

Skal vi nå dit klinikkoverlege Bentsen advarer, hvor det går så langt som at pasienter skader seg selv eller andre? Hva skjer så? Vent, det vet vi jo: Vi lapper sammen de som skader seg selv, og stenger inne de som skader andre. 

Vi slukker branner. Flikker på overflaten.

Vi gjør alt annet enn å forebygge, alt annet enn å behandle sykdommen. Det kan det late til at vi har tenkt ikke bare å fortsette med, men å trappe opp.

Helseminister Bent Høie stilte til debatt i Her og Nå-sendingen. Han snakket om sin gylne regel, om prioritering og tilbud. Jeg hørte «satsing» og «tilgjengelighet». Ord som sitter like godt på veggen som en glassmanet. 

Å satse, er å gi folk sjansen, Høie. Tilgjengelighet er å ha et tilbud. Omsorg. Utfordringer. Støtte.

Langtidsplassene, døgninstitusjonene, må fortsatt ha en plass i norsk helsevesen. Til og med pasienter som har bodd på sykehus i flere år kan ende opp som samfunnsnyttige mennesker. Men de må få muligheten.

Først da skal jeg juble.


 

Relevant: 

 

#psykisk #psykiskhelse #psykiatri #institusjon #samfunn #norge #helse #helsevesen

Interessegruppa for spiseforstyrrelser (IKS) har anmeldt boken til Svein Øverland, Lise Hetland og meg

Og det var hyggelig lesing. Anmeldelsen ligger i skrivende stund ikke på nett, så her er den sakset for den som skulle ønske å lese:







Takk for at du leste. For den som vil vite mer:

 

Til slutt: Dette er en bok med mye varme, men som også inneholder harde ord og bilder, om og av alvorlig selvskade og destruktivitet. Vær oppmerksom på det - både når det gjelder deg selv og andre. Det som for oss er tilbakelagte og bearbeidede kapitler kan være en trigger for en annen. 



Antologien Signatur: Ute på Cappelen Damm

I dag har jeg klippet i papiravisen for første gang på lenge. Boken Knut Olav Åmås har redigert er anmeldt av Aage Borchgrevink i dagens Aftenposten. Dette er det jeg vil kalle verdipapir: Å få se det en kunne valgt å se tilbake på som ti bortkastede år, et hull i livet og en skygge over tilbakelagt sti, gi noe av det fineste det kan gjøre: Mening.

Tør anbefale hvert og ett av bidragene i boken. Sa det på lanseringen: Jeg er heldig som står mellom permer med så dyktige skribenter.

Fra lanseringsfesten hos forlaget. Les hva forlaget skriver om boken her.

Vi leste alle opp et lite utdrag fra bidragene våre.



Min venninne Florence Aryanik tok bildet over. Hun filmet også deler av min opplesning. På eget ansvar kan videoen sees under. 


Gjengen nesten samlet. Cappelens dyktige Birger Emanuelsen helt bakerst ? en stor takk fortjener også han, som har vært et anker under hele prosessen.

Boken er også anmeldt i Dagsavisen og i Dagens Næringsliv.

Hvis du leser den, la meg gjerne høre hva du synes ? enten her, på Twitter, Instagram eller på Facebook. Bruk gjerne #signatur eller #cappelendamm, så finner også de andre forfatterne og forlaget deg.



Litt rart å avslutte denne posten. Kom i tanke om det aller første innlegget, hvor jeg spurte om noen ville bli med på reise hvor veien ikke var målet. Er ikke i mål ennå, og kanskje kommer jeg ikke dit heller. Det er kanskje helt ok.

Når jeg ikke er i debattredaksjonen



Vanligvis er jeg her, i debattredaksjonen. Stort sett sitter vi bak hver vår skjerm, men her er vi samlet i forbindelse med Erik Tornes' (i midten) ansettelse som Aftenpostens debattredaktør. Nettdebattleder Vibeke Buan tar bildet.

Dagene går blant annet med til å lese, lese, lese, vurdere, redigere, publisere, og å ha kontakt med interne og eksterne skribenter. For å nevne noe. Mange av sakene fra debattredaksjonen legger vi ut på Facebook og Twitter.

To av flere høyt skattede redaktører, politisk redaktør Harald Stanghelle til venstre, og økonomiredaktør Ola Storeng til høyre. Dette var en ettermiddag med strålende sol ute, men vi hang inne. 

Det var forøvrig helt greit å henge inne tross solskinn ute, da Stoltenberg ble NATO-sjef den dagen (fem dager etter at Aftenposten sa at han ble det).

Omkring én gang i uken spiller vi inn en episode av debattprogrammet Agenda, som Mala Wang-Naveen leder.

Var så heldig å ha bursdag en helt vanlig mandag, og dermed få feire dagen med å gjøre jobben jeg setter så høyt. Med flagg og ballong, sørget for av kollega Anne Turid.

Med kollega Yngve Ekern, som sammen med hans kjære Hege Ulstein har skrevet kokebok. Vi byttet, min, Svein og Lises lille bok, mot deres.

Hver dag, på Aftenpostens aller siste papirside, kan du se merket av en kaffekopp. Da er det tid for en pust og et lite intervju over noe å spise eller drikke med en person der ute i det store eller det lille nyhetsbildet. Debattredaksjonen sørger for spalten én gang i uken. Min første Kaffe med (teknisk sett en Farris med) var med en som har kommet langt her i livet - lengre enn de fleste av oss, utgangspunktet tatt i betraktning. Inspirerende mann.



Dyktige Cecilie Asker, som ikke bare er kunnskapsrik og skriver godt, men som også lager TV og henger opp plakater.

Jeg stortrives i redaksjonen, men en sjelden gang (to dager siden august) har jeg hjemmekontor



Resultatet av siste hjemmekontortid var spalten Digital nåtid, som står i Aftenposten hver lørdag, og som jeg skriver hver sjette uke. Fem flinke folk sørger ellers for den.

Jeg kan også delta i paneldebatt, ser det ut til. Som her, på Europakafé.

Men vanligvis, når jeg ikke er i debattredaksjonen, jobber jeg som deskreporter i nyhetsturnus.

Det innebærer alt fra å deske en sak fra NTB, til å lage egensaker, eller som her: Å få trykksverte på tommelen når man sent på kvelden henter førsteutgaven av morgendagens avis, fersk fra trykkeriet.

En sen søndag som utegående reporter i forbindelse med åpningen av 200-årsjubiléet. Jeg og kollega fotograf Carl Martin tok turen til Eidsvoll for å snakke med Stoltenberg, Solberg, Thommesen og frivillige.

Av mye bra med nyhetsturnus, er noe av det beste det å bli kjent med andre fra naboavdelingene. Som Olav over her, fra Osloby.

 

I påsken fikk jeg intervjue Flyktningehjelpens Jan Egeland, etter å ha skrevet om sultende syrere - en sak som til min store glede ble meget godt lest. Å ble mettet på krigskatastrofestoff er alt annet enn uforståelig - derav gleden over at Syria fortsatt kan engasjere. Egeland var forøvrig den første som uten forbehold har nikket gjenkjennende til min parallell til Leningrad.

Nylig var jeg plutselig også reporter for AftenpostenTV.

Se videoen (2:03) og les den gode saken til Tine Dommerud her.



Begge foto: Print screen/AftenpostenTV/Synne Søhoel.

Sen kvelder til tross, god stemning uansett hvor på huset en befinner seg. Foto: Helene Skjeggestad. Uansett om jeg er i debattredaksjonen, på hjemmekontoret, eller i nyhetsturnus: Jeg gleder meg til neste vakt.

God helg!

Twitter: @Ingeborgborg Instagram: @Ingeborgsenneset 

Intervju i PsykOpp-nytt

For en tid tilbake ble jeg intervjuet for magasinet PsykOpp-nytt. En veldig hyggelig journalist besøkte meg i Aftenpostens resepsjon, og vi hadde en fin prat. Resultatet ble ikke helt som jeg trodde, men slik er det gjerne. Kanskje spesielt når en er vant til å formulere seg skriftlig, og så skal slippe tømmene - tastaturet -  og se en samtale referert av andre. Nyttig erfaring det óg.

Alle foto: Faksimiler PsykOpp

Twitter: @Ingeborgborg Instagram: @Ingeborgsenneset 

Boklansering og nettmøte over - takk for gode spørsmål

Onsdag 12. februar ble boken vår lansert. I bokens rette ånd møtte vi leseren der han er - på nett. Med andre ord et nettmøte, for anledningen satt i stand av Rogalands Avis. Møtet er avsluttet - se artikkelen for å lese spørsmålene og svarene. 

Les hva Lise skriver om lanseringen her: Med blodsmak i munnen - Møt oss live 12. februar

Og hva Svein skriver her: Vil du være med nettmøte med Ingeborg, Lise og meg?

 
Faksimile rogalandsavis.no. Trykk på bildet for å komme direkte til artikkelen.

Kjekt å vite:

 

Viktig til slutt: Dette er en bok med harde ord og bilder. Vær oppmerksom på det - både når det gjelder deg selv og andre. 

Du er viktig

«Du ser det ikke før du tror det», er et utrykk som går igjen i sammenhenger hvor vi snakker om barn som opplever eller har opplevd vonde ting. Det gjelder gjerne også mobbing - og kanskje spesielt når det er ens eget barn som mobber.

Derfor var det gledelig å se at Kristin Oudmayer i sin nye bok «Du er viktigere enn du tror - En håndbok om forebygging og håndtering av mobbing», med skjønnsomhet tar for seg både den som mobber og foreldrene - og gir råd uten å dømme. Det siste er også gjennomgående for de øvrige delene av boken.

Jeg leste med ekstra interesse kapitlene om medias rolle og digital mobbing, det første er noe jeg kan påvirke direkte, det andre noe jeg ikke ser bort fra at vi kun har sett toppen av isberget av. 

Håndboken utfyller Oudmayers første bok «Fordi jeg fortjener det?» som så høvelig var titulert med et spørsmål, mens oppfølgeren stiller med svarene - uten å gi inntrykk av at den er en fasit. Hvilket er bra: For fasiten kan kun bli til i de enkelte situasjonene.

Helt forberedt på hvordan en skal reagere på mobbing eller mobbere kan man derfor vanskelig bli. Men vi kan alle bli flinkere til å se - og å tro at det verste kan skje - og stille oss åpne til at selv om vi ikke vet akkurat hva som er riktig, er vi fortsatt viktige.



Instagrambilde: Fikk boken tilsendt som en gave fra Humanist forlag, og fra Kristin som venn og faglig kontakt. #duerviktig #mobbeboka #bokanmeldelse

De gærne ordene

Det var på en psykiatrisk institusjon mange år tilbake at jeg fikk to venner i én person. Han, eller de, gjorde meg noen ganger forvirret, og ofte forundret. Men det var aldri frykt, og det er jeg glad for. For det er ensomt nok å ha schizofreni om ikke folk skal være redde. 

Hver morgen før frokost tuslet jeg rundt foran sykehusbygningene. Jeg gikk ut så snart dørene ble låst opp etter natten, så jeg skjønte ikke helt hvorfor han allerede satt i røykeskuret da jeg kom ut. «Per» forklarte med et skuldertrekk hvordan han ikke klarte å sove innendørs, så han lå på plenen om natten. På spørsmål om hvorfor han ikke var utenfor morgenen før, trakk han på skuldrene på nytt: «Nei, Tom sover godt inne.»

Det tok meg noen samtaler der ute i skuret før jeg forstod hva han mente. Hva de mente. Etter Per og Toms egen forklaring var de temmelig like, bortsett fra at den ene likte å sove ute, og den andre inne. De visste også om hverandre, men ikke når den andre tok over. Per var den originale, det vil si den som stod i passet, mens Tom var alternativet, uten at han var mindre ekte. Han var forøvrig mer sjenert, jeg måtte alltid ta initiativet til å prate. Per derimot, kom alltid bort til meg. Børstet av seg gresset etter natten på plenen, og smilte bare da jeg spurte hvor han sov vinterstid.

Master i sosial- og samfunnspsykologi Ingunn Ranøyen har i kjølvannet av NRKs drapsserie skrevet et innlegg om psykiatri og stigmatisering.

Hun skriver blant annet at det ikke er noen tvil om at mennesker med psykiske lidelser utsettes for stigmatisering, og at det kan føre til diskriminering, avvisning fra andre, og reduserte muligheter for å få jobb og bolig.

Uten å gå i rette med NRK forklarer Ranøyen hva forskningen kan fortelle oss om hvordan og hvorfor «gærningene» stigmatiseres, og nevner fire hovedårsaker:

 

  • «Farlighet: Vi tror at mennesker med psykiatriske problemer er voldelige, noe som medfører at vi blir redde for dem. Farlighet og uforutsigbarhet er den faktoren som har størst innvirkning på menneskers ønske om avstand fra personer med mental sykdom. Dette gjelder særlig personer med schizofreni.
  • Ansvarlighet: Opprinnelsen til psykiske problemer anses som kontrollerbar og reversibel. Mennesker med slike vansker velger å oppføre seg slik, noe som medfører at de møtes med sinne og liten medlidenhet.
  • Dårlige prognoser: Psykiske lidelser oppfattes som kroniske og vanskelige å behandle.
  • Krevende sosial samhandling: I slik samhandling vil den psykiske lidelsen være et mulig samtaleemne som partene må velge å ta opp eller ikke. Slik sett krever samhandling med stigmatiserte mennesker allerede mer enn det samhandling med ikke-stigmatiserte gjør.»

 

Hverken Per eller Tom var farlige. Selv om de delte kropp. Jeg vet ikke om Per selv kunne for at han av og til var Per. Men jeg vet at i den grad det var et problem, var det et større problem for ham - dem - enn for meg. Det samme gjelder prognosen. Sosialt sett kunne nok hans diagnose by på utfordringer. Hva skal man snakke om? Hva kan man ikke snakke om? Hvem snakker man med?

Heldigvis kan vi nordmenn alltid snakke om været.

Media og retorikk er viktige faktorer, som Ranøyen også trekker frem. Forskning viser at voldsepisoder hvor mennesker med psykiske lidelser er involvert, er overrepresentert i aviser, og at fjernsynsprogrammer beregnet på barn ofte har negative referanser til psykiatri. I dagligtalen sier man gjerne at en person er deprimert eller er schizofren, mens et individ har kreft.

Det er i grunn fint å vite at det er mange faktorer som sammen gjør at vi stigmatiserer hverandre. For det første fordi det gjør endring litt mer håndgripelig. Vi kan ta for oss én og én faktor, som mediedekning eller retorikk. For det andre fordi det bekrefter det jeg tror om at stigmatiseringen ikke nødvendigvis handler om vond vilje, men kanskje heller innarbeidet kultur og normsett. Det er fort gjort å  handle på gammel vane. 

Kanskje spesielt når det kommer til retorikk, skal jeg være den første til å innrømme at det er lett å gå i vanefellen. Innledningsvis skriver jeg at «det er ensomt nok å ha schizofreni». Den opprinnelige setningen?

«Det er ensomt nok å være schizofren.»


Illustrasjon: Borgart

Flere tekster: ap.no/ingeborg-senneset  #psykiatri #schizofreni #nrk #ntnu

Edit: Interessante momenter om schizofreni kom opp i etterkant av publisering av denne teksten. Kanskje ville «Per» hatt en annen diagnose på et annet behandlingssted på et annet tidspunkt. Anbefaler denne Twitter-tråden, og denne bloggposten hos Psykologibloggen (takk til Sigrun Tømmerås). Poenget er diagnoseuavhengig: Stigmatisering finnes, det er ikke bra, men det er mulig å gjøre noe med. Og å bli kjent med en som Per/Tom - ikke diagnosen hans - er et godt steg på veien.

Røde ansikter

Mandag morgen lyttet jeg som jeg pleier til Nyhetsmorgen. Ti over halv åtte sendes hver dag en reportasje, gjerne utenriks, som går litt grundigere i materien enn kun overskriftene. I dag handlet det om Syria. Landet det nesten er vanskelig å ikke miste fokus når en hører om. Konflikten er komplisert, lidelsene er langdryge, hjelpesløsheten baner vei for matthet. I dag spisset jeg likevel ører - på grunn av en hund.

Reportasjen presenterer oss for en syrisk asylsøker. Jihad har flyktet fra Duma, nord for Damaskus i Syria, til Norge. I byen hans har prisen på hund steget til værs. For nøden er nå så stor at folk spiser katter og hunder. Duma er lukket, omringet av Assads styrker. Det eneste som kommer inn er bomber. Menneskene spiser det de finner, som hunder, katter og blader på trærne. Ingenting kommer inn i byen, ikke brød, ikke kjøtt ingenting, forteller Jihad til NRK. Det var en løve i dyrehagen i Duma, sier han. Den er ikke der lenger.

Dette hadde jeg hørt før. En by utsatt for blokade, beboernes sultinitierte desperasjon. Jihads historie minnet meg om et ektepar som bodde i Leningrad under blokaden som startet høsten 1941 og tvang mennesker til å spise det de hadde - også det mest utenkelige. Men dette ekteparet elsket hunden sin - Prins - for høyt. De kunne ikke spise ham.

På et tidspunkt måtte ekteparet slutte å gå tur med hunden i Leningrads gater. Sultne øyne fulgte bevegelsene. De så hva omgivelsene tenkte. At hunden var mager, men at den ville mette. At den var benete, men like fullt en fristelse på fire ben. Ekteparet forstod at å vise seg ute med Prins i Leningrads gater var å be om å bli overfalt. Byens innbyggere var utsultet, utmattet og uten alternativer. Alt som kunne spises var spist. Å lufte hunden var som å håne hungeren. 

To til tre millioner mennesker befant seg i den russiske byen som i dag heter St. Petersburg da finske og tyske styrker dannet en jernring omkring den. Forsyninger slapp ikke inn, og folk slapp ikke ut. Samtidig ble byen utsatt for bombardement som ødela mennesker, infrastruktur, vann- og kloakkanlegg og strømnett. Byens befolkning skulle slaktes sakte - de skulle sultes i hjel.


Foto: Eyewitness to History

Først forsvant matlagerene. Deretter husdyrene. Fugler, katter og hunder. Så ble det tomt for rotter. Etter hvert ble det flere og flere røde ansikter i Leningrad. Fargen kom av en fysisk reaksjon som oppstår når mennesker spiser mennesker*.

Røde ansikter.

Det gamle ekteparet bestemmer seg for å holde hunden innendørs. De er redde for at noen skal høre ham gå rundt i leiligheten. Tenk om noen bryter seg inn? Når mennesker henfaller til kannibalisme, hvorfor skulle de ikke slå inn døren for å slakte Prins? Selv klarer de det ikke. I stedet deler ekteparet den lille maten de har med ham. Hunden varmer dem i den bitende kulden som i likhet med hungeren tar liv etter liv. 

I løpet av de omkring 900 dagene blokaden varer omkom mellom 1.1 og 1.3 millioner mennesker. Flere var drept av medborgere eller familiemedlemmer i desperate forsøk på å overleve.

Jeg er sytten år da en guide på bussen gjennom St. Petersburg forteller meg og samfunnskunnskapsklassen om hunden Prins og ekteparet som holder av ham som om han skulle ha vært deres eget barn, selv om sulten, normen og fornuften sier at de burde avlive og anrette ham. Slik jeg i dag, elleve år senere, lar meg fortelle av Nyhetsmorgen at de i dag gjør med hundene i asylsøkeren Jihads by.

To byer, to beleiringer. Og i dag, elleve år etter at hunden Prins fikk meg til å innse hvor langt mennesker kan gå når de presses til ytterste tålelinje, tar jeg meg i å tenke: Kan vi vente til vi ser røde ansikter i Duma?

Jeg ristet bort tanken og lot mattheten ta makten.

----

#syria #leningrad #historie

* Mulig myte: Har ikke sett medisinsk belegg for at kannibalisme gir rødfarge i huden.

Seks dager med sexkjøp

Denne uken har for meg, for min avis og for resten av landet vært preget av sexkjøpsdebatten. Det hele startet med at danske eks-prostituerte Tanja Rahms brev til sine sexkunder ble publisert på Aftenposten.no, toppet seg med at hun kom til Norge for å treffe oss, NRK og flere, og siste ord er helt sikkert ikke sagt.

Jeg lovde Tanja å sende henne en liten tidslinje, samt en samling lenker fra norske mediers dekning av hennes bidrag de siste dagene. I fall flere har interesse av en slik oversikt, publiserer jeg den her - ikke umulig vil det være nyttig å kunne gå tilbake og se på også for meg. Aftenpostens bidrag kan i stor grad følges via taggen sexkjøp - så ikke alt vil bli ført inn her. Om noe viktig mangler, vil jeg oppdatere innlegget når jeg blir oppmerksom på mangelen. 

  • Søndag  Jeg får nyss om Tanjas blogg, og tar kontakt. For meg står dette som en stemme norsk offentlighet trenger - og som jeg vil gjøre hva jeg kan for at skal bli hørt. 
  • Mandag  Aftenposten publiserer innlegget, med norsk enerett. Over to hundre tusen mennesker leser det samme dag, over en halv million har til nå lest det. Nyhetsartikler, debattinnlegg, kommentarer og radio- og TV-innslag kommer fortløpende herfra. Også Danmark legger merke til nabolandets interesse:


    (Hehe. Nettavis.)
     
  • Tirsdag  Tanja har vekket interessen -  slik hun ønsket. 
          - AftenpostenTV gikk ut på gaten og møtte sexkjøpere
  • Onsdag  Tanja preger førstesiden. Hennes innlegg trykkes sammen med en sexkundes. Jeg har mange samtaler med sexkjøpere disse dagene, innleggsforfatteren ikke inkludert.



    Torbjørn Røe Isaksen bidrar i debatten.
    Tanja deltar i Dagsnytt Atten.
    Tanja deltar også i i Aktuelt.

  • Torsdag  Mange gode bidrag i debatten fra ulikt hold. Blant annet denne kronikken i VG.
    Jeg henter Tanja tidlig om morgenen på Gardermoen. Et hjertelig møte, selv for to litt trette kvinner.



    Tanja deltar deretter i Aftenposten Agenda.

    Tanja snakket også med Radio Norge, Her og Nå og Ukeslutt.
    Die Welt ringte Aftenposten for å få tak i Tanja. Brevet vil bli oversatt til tysk. Oppdatering: Brevet er publisert, og setter rekord.
    Innimellom rekker vi å gjøre et TV-intervju på 40 minutter - på sparket.



    Tanja deltok også i NRKs Debatten. Fin nettsak fra NRK her.
    Tanja intervjues av VG etter debatten. VG følger opp med lederartikkel om sexkjøp.
    Vi sier farvel etter en lang - men viktig dag.



  • Fredag   Knut Storberget  bidrar til debatten.
    Politisk kommentator Thomas Boe Hornburg skriver sterk kommentar.


  • Aftenposten publiserer mitt TV-intervju/portrett med Tanja. Det anbefales på det varmeste - uansett politisk standpunk er dette et innblikk i menneskelige aspekter som avvisning og bekreftelse, hvordan man kan ha høy selvtillit og lav selvfølelse samtidig, hvordan mor og datter finner ut av det selv om mor eller datter har vært prostituert, samt - for å sitere en venn - svar på alle spørsmålene man sitter med ovenfor en person med slik livserfaring.





  • Lørdag    Forsker kommer på banen i Dagsavisen.
    Tanja er ukens intervju, på side 2 og 3 i Aftenpostens lørdagsavis.




    Artiklene fortsetter, som med Her får sexkjøp sjelden konsekvenser og Slik ble Tyskland Europas bordell. Debatten vil også fortsette. Det er mange områder som trenger et ekstra blikk. Som hva andre eksprostituerte mener om sitt tidligere yrke, etter at de har lagt opp. Og hva Høyre - som ikke møtte i hverken Aftenpostens eller NRKs debatt - har gjort seg av refleksjoner omkring det som i så høy grad preget velgernes ordskifte denne uken. Jeg kunne også tenke meg å høre fra de mannlige prostituerte, og alle andre som har kommet litt i blindsonen.

    Helt til slutt: Hva jeg mener om saken, eller om sexkjøpsloven, er det mange som har spurt om. Jeg har forsøkt å svare når jeg har tid, noe det har skortet litt på i denne 07-24-arbeidsuken. Men her er det siste svaret jeg ga, for de som kunne tenke seg å vite:

    «Jeg skjønner godt at mange lurer på det, etter å ha tilbrakt uken i samtaler med sexkjøpere. politikere, eskorter, eks-prostituerte og andre. Men jeg har vært åpen på eget syn hele veien. Det er jeg med det meste - jeg har tillit til at jeg klarer å være saklig og nøytral, og håper også at det skinner igjennom. Virker foreløbig slik, heldigvis  Dagene mine går tross alt ut på å fremme ulike menneskers meninger, og det å mene koster. For meg ville det være feil å be andre tåle prisen og samtidig slippe billig unna selv. Hva denne saken angår, har jeg sagt at jeg har store problemer med å innta et ja- eller nei-standpunkt til sexkjøpsloven pr. i dag. Jeg var inntil i fjor positiv til forbudet (selv om det er en noe underlig utformet lov). I løpet av vinteren ga ny kunnskap (blant annet en rapport fra Danmark som slo fast at forbud forverrer forholdene for de prostituerte) et vendepunkt for min del, og jeg snudde til å være imot loven. Denne vinteren har budt på nok ny kunnskap (blant annet resultater fra Sverige, som virker å tyde på det motsatte som det de kom frem til i Danmark, samt den økende oppslutningen om forbudet i Norge), som har ført til at standpunktet mitt vaklet. Anekdotene får også plass - sammen med mitt grunnsyn, som er at de svakeste skal beskyttes. Problemet med det siste er at det er motstridende bevis for hva som faktisk virker beskyttende. Så, med andre ord har jeg gått fra ja (til forbud) til nei til vet ikke - men med en dragning mot ja. Evalueringen vil ha betydning for mitt endelige standpunkt.»
     

Tiden får vise. Tusen takk til alle som har bidratt - til de hundrevis av mennesker har vært direkte involvert i større eller mindre grad, og de tusenvis indirekte, samt til de hundretusener (én million bare på Aftenposten.no) som har lest sakene. Mest av alt: Takk til deg, Tanja. 

Boken vår i Aftenposten (til min store overraskelse)

Den største overraskelsen jeg til nå har fått i Aftenpostens redaksjon, var da debattredaktør (konst.) Erik Tornes omtalte min, Svein og Lises bok. Jeg var først paff fordi han hadde skrevet om boken vår overhodet - den har ikke engang hatt lansering ennå, og er tross alt et lite, idealistisk prosjekt. Deretter målløs over hvor sterk og god kommentaren hans er.

Les kommentaren i Aftenposten

Tross liten, har boken tyngde og relevans på mange måter. Debattredaktøren ser dette og setter det i kontekst av noe av det viktigste vi har - det offentlige ordskiftet.

Som Tornes skriver:

«Det er lett å ha sympati for ønsket om en faktaorientert og oversiktlig samtale. Men vårt mål er ikke å gjøre debatten enkel - målet er å ha reelle ordskifter med så mange relevante perspektiver som mulig. En debatt om psykisk helse kan handle om budsjetter, millioner, politiske avtaler og antall døgnplasser. Men den bør av og til også handle om enkeltskjebner, for det er tross alt enkeltmennesker det til slutt handler om. Som Ingeborg Senneset og Lise Hetland.

Så får vi heller tåle at debattene av og til blir vanskelige - slik livet også kan være.»

#ordenesmakt

Lise og meg hos Hertervig forlag. Svein i telefonen. Foto: Elin Skogen


Faksimile Aftenposten 18.12.2013

Les mer om boken på psykopp.no. Der kan den også bestilles.

Dokumentar NRK

Jeg har en gjesteopptreden på NRKs forside i dag. Radiodokumentaren Anne Dorte Lunås med flere laget i 2012 får, sammen med et kort intervju fra i dag, en ny runde i offentligheten. Veldig rart, og veldig vanskelig å si ja til - for selv om det er kun få år siden, er det som om det skjedde i et annet liv. Rettere sagt, i en annens liv. 

Ta en titt om du får lyst. Lenke til dokumentar og intervju: http://p3.no/dokumentar/tanker-fra-post-4/

God søndag!

Print screen nrk.no.

Boken er her!

Midt mellom alt annet som skjer om dagen, med fantastiske - men travle - dager i ny jobb, var plutselig november her - måneden da bokprosjektet skulle landes. Og det gjorde det: Mandag kom tekstsamlingen som har blitt til etter en idé av psykolog Svein Øverland. Et felles bidrag til psykisk helse-debatten, fra tre vidt ulike ståsted. 

Jeg var dessverre ikke tilstede, for jeg var opptatt med min nye bestevenn: Nyhetsloopen i debattredaksjonen.



Men blir stas å holde boken i hendene når jeg mottar mine eksemplar. I bildet under ser du baksiden og forsiden av boken. Dekket av hastagen #ordenesmakt - som du kan bruke om du vil si noe om den på Facebook, Twitter eller Instagram. Blogginnlegg og bilder vil vi gjerne legge ut på Facebook-siden vår - si fra!

Dette står på baksiden:

Blogging har i løpet av de siste årene gått fra å være en underkjent tekstsjanger til å ha blitt en anerkjent og kraftig kanal for dialog.

?Med blodsmak i munnen? er et samarbeid mellom bloggerne Ingeborg Senneset, Lise Hetland og Svein Øverland ? to tidligere psykiatriske pasienter og en psykolog. I mange år har de delt sine tanker om psykiske lidelser, mestring og relevante samfunnsforhold med sine lesere.

Blant tusenvis av innlegg har de tre gjort et utvalg av hverandres tekster for å fortelle noe om bokens hovedtemaer: Selvskading, helsevesen, skriveprosess og det å reise seg.

Felles for tekstene er at de er ærlige og innsiktsfulle, og at de har bidratt til håp og mer forståelse for et vanskelig og til tider tabubelagt område.

Felles for forfatterne er at de gjennom årene har hatt en stadig økende leserskare, og at bloggene leses av personer både med og uten psykiske lidelser, og med og uten fagutdanning.

Ingen av forfatterne har økonomiske interesser av sine respektive blogger, kun idealistiske.

Om Forfatterne:

Svein Øverland (f. 1969) er psykolog med spesialitet i barne- og ungdomspsykologi. Han har flere videreutdanninger innenfor kognitiv terapi, familieterapi og rettspsykiatri. Han er redaktør i Sexologi. tidsskrift for norsk Forening for Klinisk Sexologi, har skrevet to bøker (Selvskading, Fagbokforlaget 2006 og Stalking, Fagbokforlaget 2012) og bidratt med kapitler i flere andre bøker. Øverland er fungerende seksjonssjef ved Sentral fagenhet ved avdeling Brøset og rådgiver ved Forvaringsavdelingen, trondheim fengsel. Han er også fagsjef i Superego AS. Svein Øverland blogger på psykologivirkeligheten.blogspot.no

Lise Hetland (f. 1983) er skribent, It-utdannet og medarbeider i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Hun har hatt flere innleggelser i psykiatrisk sykehus de siste ni årene. Hetland fikk i 2013 støtte fra St. thomas minnefond til sin kortfilm ?Hold meg ? Om å leve med psykisk lidelse?, som er utgitt gjennom Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Lise Hetland blogger på liseliten.com

Ingeborg Senneset (f. 1985) er sykepleier og skribent. Hun har vært innlagt i sykehus i om lag fire år. Senneset har deltatt i debatter og bidratt med informasjon i landets største aviser, radio- og tV-kanaler, ofte med kritisk syn på psykisk helsearbeid, foretaksmodellen og samfunnsstrukturelle utfordringer. Dette er første gang hun bidrar med tekster i bokform. Ingeborg Senneset blogger på surfer.blogg.no

 

Når og i hvilke bokhandler boken kommer er foreløbig usikkert, men enn så lenge kan den bestilles på psykopp.no.

Debattjournalist i Aftenposten

Mandag 21.10 har jeg første dag som journalist i Aftenpostens debattredaksjon. Det var med glede jeg kunne meddele mitt nye arbeidsforhold etter å ha signert kontrakt for vikariatet som varer til 31.08.14.

Fungerende debattredaktør i Aftenposten annonserte på Twitter ansettelsen slik:



Tusen takk til dere som har fulgt meg på veien dit. Først og fremst takk for at dere har vært kritiske, har utfordret meg, og spurt gode spørsmål. Fortsett med det - nå via Aftenpostens debattsider, på Twitter, Facebook eller per mail. Målet mitt er å løfte stemmene vi trenger å høre. Er det din?

Stikkord:

Kommentar Aftenposten

Debatten om vold og psykisk syke har lett for å grumses til av uriktige påstander og uvøren retorikk. begge bunner etter alle landemerker i et legitimt behov for å føle seg tryggere, og et genuint ønske om å beskytte andre. Dessverre resulterer «tikkende bombe»-utsagn og lignende i utrygghet og misoppfattelser. Dette er mitt bidrag for å klarne debattvannet noe. Fakta er et fint filter.

Faksimile Aftenposten. Trykk på bildet for å lese hele kommentaren. Lenker til forskningen finner du i kommentarfeltet.

Reaksjoner fra Twitter:






Stikkord:

Kronikk i Sykepleien

Under valgkampen ble jeg kontaktet av Tidsskriftet Sykepleien, som ønsket en kronikk på 8000 tegn i kjølvannet av valget. Resultatet kan leses på fagbladets nettsider. Tittelen er forøvrig ikke mitt verk, men morsomt nok den samme tittelen som jeg har brukt i et tidligere innlegg. Ingen fare, alle tabuene fyller en halv dyrehage. Det er på tide å klappe litt på dem.

Faksimiler Tidsskriftet Sykepleien

Stikkord:

Intervju i Klassekampen

Faksimiler Klassekampen 27. september

Var forrige fredags intervjuobjekt i Klassekampens Livet-spalte, noe som ikke gikk helt som planlagt. Noen ord fra den dagen:

Mange har allerede har gitt veldig hyggelige tilbakemeldinger. Tusen takk! Setter stor pris på det.

Det jeg ikke setter så stor pris på, er at store deler av det som skal være et intervju består av rene utklipp fra ulike tekster jeg selv har skrevet, på blogg og i Bergens Tidende. Lite av det som fremstår som en samtale vi hadde, er faktisk det. Noe skrev jeg for hele fire år siden.

Det er ikke lenge for de fleste. Men for noen som har ligget på sykehus og vært halvt død i mellomtiden, er det et helt liv siden. 

Jeg står for hvert ord jeg tidligere har skrevet. Selvsagt gjør jeg det. Men jeg ville ikke sagt ordrett det samme i et intervju år eller måneder senere. Jeg og journalisten snakket om politikk, litteratur, musikk og religion, om det å skrive, om debatt og viktigheten av ordskifte, om Stéphane Hessel og Karsten Alnæs, om mitt mål om å løfte stemmer vi trenger å høre.

Journalisten laget likevel noe som er mer plagiat enn intervju, og det er beklagelig. Litt for ham, men det går over. Mest for meg, for jeg sitter med sorteper: Et inntrykk av at jeg ikke kan å snakke om annet enn sykdom og bruke ordet «spennende».

Når det er sagt, har journalisten lagt seg flat for kritikken. Redaktøren har tatt kontakt, og de vil trykke en redegjørelse i morgen. Det er bra. De tar ansvar, er redelige og vil rydde opp. Det er også det viktigste. Gudene jeg ikke tror på skal vite at jeg har gjort mange feil, og uten en viss tabbekvote, hvor var man vel da?

Takker igjen for alle tilbakemeldingene. Legger ved innlegget jeg er sitert på, som i og for seg har sin egen ironi i overskriften.

God fredag!

Faksimile Klassekampen 28. september

Bidrag til Kamille-reportasje om livsvisdom

For en tid tilbake tok en journalist i damebladet Kamille kontakt, og spurte om jeg kunne tenke meg å bli med i en reportasje om livsvisdom. Kvinner Kamille heiet på skulle uttale seg om noe viktig de hadde lært, eller om de hadde et viktig mantra å dele med andre. Noe i retning av «du er verdifull» eller lignende. Det viktigste var at det handlet om deg.
I dag dukket bladet opp i posten. Helt til sist i reportasjen kommer jeg - med litt utenriks. Fordi dét er viktig for meg at vi klarer å bry oss om. Mulig jeg bommet litt på oppgaven, men ikke verre enn at det kom på trykk. 
 
  Faksimile Kamille Nr. 30, side 21.


Faksimile Kamille Nr. 20 2013, side 26.
 


Faksimile Kamille Nr. 20 2013, side 26.

Kommentar Aftenposten

15. september fikk jeg låne noen spaltecentimeter i Aftenpostens søndagsavis for å dele gleden over nysatsning på traumebehandling. Dette er veldig gode nyheter. Kommentaren kan leses her

 

Artikkelen jeg viser til hos NRK: Norge først i Europa med ny traumebehandling av barn

Noen av tweetsene som delte gleden:


Stikkord:

Fra Oslo til Lahore til Oslo

I november 2011 takket jeg forfatter Mahmona Khan for god lesing. Hennes debutroman «Skitten snø», utgitt på Aschehoug forlag, var ungdomskrim som den skal være, med spenning og intensitet, samtidig som den skildrer vennskap, kjærlighet og konflikter. Det er en viktig bok, for den satte da den kom noe så tabubelagt som voldtekt av en norsk-pakistansk jente på agendaen. Tunge tema i en lettlest sjanger.

 Print screen: Tweet fra 23. november 2011.

Nå i høst utkommer Mahmona Khan med en frittstående oppfølger til debutromanen. I «Fra Oslo til Lahore» treffer vi på nytt venninnene Ambar, Anila, Sumera og Charlotte. Masalagirls - masala betyr krydder, navnet er jentenes egen vri på Spice Girls - er splittet siden sist. Traumene de gikk gjennom førte dem på ulikt vis til ulike steder i Norge og verden. Ambar har giftet seg og flyttet til Pakistans nest største by Lahore. Det hun ikke vet er at hun har inngått ektepakt med trøbbel. 

Boken er skrevet i et ledig språk med korte og intense kapitler. Plotet settes tidlig og leseren settes brått i en hva skjedde nå-modus, som gir page turner-effekten en ungdomskrim trenger. Drap, biljakt og mystiske oppdagelser holder pulsen oppe. At hovedpersonen har giftet seg med sin fetter og oppholder seg hos hans - og hennes - familie kan som kulturelt alternativ åpne for undring eller diskusjon. Innblikkene boka gir i Lahores relativt liberale ungdomsmiljø likeså.

Kunne godt tenke meg å se tabuer bli brutt som i debutromanen, men kan kanskje forvente mer av det i bok nummer tre. Undertegnede gjetter at «Fra Oslo til Lahore» er mellomspillet i en trilogi.

Kanskje får vi da også høre mer om burkinien.



Fersk bok fra forlaget. 



Fra Oslo til Lahore, til Oslo fra Khan. 162 sider ungdomskrim (8-16 år).

Intervju med Valen og Nore for Del Godene

Jeg har intervjuet SV-politiker Snorre Valen og forfatter og forlagsredaktør Aslak Nore for Del Godene. Nettversjonen kan leses her: I nasjonens interesse

Eget iPhone-foto fra intervjuaftenen på Oslo Mek.

Fire sider papir, fylt med en lun og skarp samtale mellom to jeg har sans for.



Undertegnede er partipolitisk og organisatorisk uavhengig.

Stikkord:
Les mer i arkivet » Juli 2016 » Januar 2016 » Juni 2015
surfer

surfer

31, Trondheim

Hei! Mitt navn er Ingeborg Senneset. Denne bloggen ble startet i 2009 av en da utmagret og anoreksipreget optimist som hadde en teori om at man selv aktivt kunne bidra til egen tilheling og samtidig gjøre en samfunnsnyttig innsats gjennom opplysning. Mange tusen mennesker fulgte surfingen gjennom sykehusinnleggelser, framgang og tilbakeslag, nesten-død og masse liv, og til slutt utskrivelse. Prosessen var en dannelse av Ingeborg som menneske, noe som vises gjennom kunst og tekster. Ikke alt i bloggen handler om meg, men alt er av meg. Alle tekster, tegninger, malerier og bilder er mine verk med mindre eksterne kilder er angitt. Jeg er glad i å dele så lenge det deles på riktig måte, så husk at åndsverkloven gjelder selv om jeg er åndssvak. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Har du spørsmål må du gjerne maile meg: isenneset@outlook.com Var fra 2012 til oktober 2013 blogger og medredaktør hos desk.no. Er fra 21.10.13 ansatt som journalist i Aftenpostens debattredaksjon. Er fra 1. juni 2016 fast ansatt. Sitter i styret til Norsk PEN - den norske grenen av verdens største ytringsfrihetsorganisasjon. Du finner meg på Twitter: @Ingeborgborg, IG: @ingeborgsenneset og Face.

bloglovin Follow Ingeborg_borg on Twitter

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Instagram: @Ingeborgsenneset

Siste kommentarer

hits