Kjære bloggen min.
Hei.
Det er lenge siden jeg har sett deg.
Eller. Lenge siden jeg har skrevet på deg.
Å se at det står Skriv nytt innlegg øverst til høyre i vinduet på nettleservinduet. Det gjør meg nervøs.
Jeg mener det.
Nervøs.
Følelsen i magen kan sammenlignes med den jeg hadde øverst i Det gyldne Tårn i Tivoli i Kjøbenhavn. Jeg satt der og så ned. Bakken er kjent. Jeg har gått på den hver dag. Den så bare så annerledes når den var så langt unna. Det ga meg følelsen av å ikke vite hva jeg kom til å falle ned til. Om det ville bli likedan som for bare kort tid siden. Og jeg var redd. Jeg visste at jeg var trygg. Jeg hadde prøvd attraksjonen mange ganger før. Uendelig mange andre mennesker hadde tatt den før meg. Ufarlig. Likevel var magesuget der. Om dette ville bli den gangen det gikk galt. Bli siste gangen. Samtidig gledet jeg meg veldig.
Litt slik har jeg det nå kjære blogg. Du er så kjent. Likevel ser du annerledes ut etter at det nå har gått en for meg lang tid siden sist. Jeg lurer på om jeg vil skrive feil. Om jeg vil falle. Jeg vet jeg er trygg. Men den blanke siden skremmer meg nå. Om det vil bli helt feil. Siste gangen. Og som i Tårnet gleder jeg meg samtidig.
Jeg visste ikke svaret på forhånd da jeg satt fastspent der oppe i høyden.
Men jeg fant det fort ut. Og det gikk bra. Akkurat som alle andre turene forut for denne hadde gått bra. Som alle turene alle andre tok gikk bra.
Jeg har enda ikke funnet ut om det går bra å skrive igjen. Jeg slippes fra høyden når jeg trykker på Publiser. Forskjellen er at det ikke er en maskinist som drar ned spaken og slipper meg. Jeg er ikke spent fast i en sikkerhetssele. Jeg har ikke vært borte fra skrivingen så lenge før. Ingen andre sitter ved siden av og følger meg ned i stupet.
Jeg må hoppe. På egen hånd. Med egne ord. Egne fingre på tastaturet. Ingen spake. Men et museklikk. Med høyre knapp. Høyre pekefinger.
En litt dirrende finger.
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til deg.
Hva jeg skal si.
Hvor jeg skal begynne.
Så mye har skjedd siden sist. Hendelser som har endret meg. Som vil prege meg for livet. Som kunne kostet meg livet.
Jeg har skrevet mye om hendelsene. Før de skjedde. Etterpå. Noen til og med samtidig. Men jeg har skrevet hos andre enn deg. Tastaturet har vært urørt. Ikke et museklikk. Papirer og penner, ark og stifter, lapper og blyanter. De har ligget i hånden i stedet. Jeg er lei for det bloggen min. For at jeg ikke har vært hos deg. I det minste i tillegg til de andre. Men det har vært nødvendig. Fordi veien til deg har vært for lang. Tidspunktene for møtene våre har heller ikke stemt.
Men mest av alt har jeg vært for sliten. For syk. Alt for syk.
Kjære bloggen min. Jeg er bedre nå.
Jeg tør hoppe. Komme tilbake til deg.
Men kun litt etter litt.
Jeg orker ikke mye om gangen. Ikke ennå. Denne første teksten. Dette innlegget. Hoppet. Har allerede vært for slitsomt. Hoppet var høyt. Fallhøyden likedan. Gjorde meg nervøs og usikker. Følelser som enda sitter. Så bær over med meg er du snill. La meg ta ting litt etter litt. Prøve å finne forklaringene før jeg forklarer. Og finner jeg dem ikke skal jeg forsøke å finne rom for å vise deg hvordan jeg prøver å finne forklaringene.
Kanskje vi finner ut av dem sammen.
Det er lenge siden jeg har sett deg.
Eller. Lenge siden jeg har skrevet på deg.
Å se at det står Skriv nytt innlegg øverst til høyre i vinduet på nettleservinduet. Det gjør meg nervøs.
Jeg mener det.
Nervøs.
Følelsen i magen kan sammenlignes med den jeg hadde øverst i Det gyldne Tårn i Tivoli i Kjøbenhavn. Jeg satt der og så ned. Bakken er kjent. Jeg har gått på den hver dag. Den så bare så annerledes når den var så langt unna. Det ga meg følelsen av å ikke vite hva jeg kom til å falle ned til. Om det ville bli likedan som for bare kort tid siden. Og jeg var redd. Jeg visste at jeg var trygg. Jeg hadde prøvd attraksjonen mange ganger før. Uendelig mange andre mennesker hadde tatt den før meg. Ufarlig. Likevel var magesuget der. Om dette ville bli den gangen det gikk galt. Bli siste gangen. Samtidig gledet jeg meg veldig.
Litt slik har jeg det nå kjære blogg. Du er så kjent. Likevel ser du annerledes ut etter at det nå har gått en for meg lang tid siden sist. Jeg lurer på om jeg vil skrive feil. Om jeg vil falle. Jeg vet jeg er trygg. Men den blanke siden skremmer meg nå. Om det vil bli helt feil. Siste gangen. Og som i Tårnet gleder jeg meg samtidig.
Jeg visste ikke svaret på forhånd da jeg satt fastspent der oppe i høyden.
Men jeg fant det fort ut. Og det gikk bra. Akkurat som alle andre turene forut for denne hadde gått bra. Som alle turene alle andre tok gikk bra.
Jeg har enda ikke funnet ut om det går bra å skrive igjen. Jeg slippes fra høyden når jeg trykker på Publiser. Forskjellen er at det ikke er en maskinist som drar ned spaken og slipper meg. Jeg er ikke spent fast i en sikkerhetssele. Jeg har ikke vært borte fra skrivingen så lenge før. Ingen andre sitter ved siden av og følger meg ned i stupet.
Jeg må hoppe. På egen hånd. Med egne ord. Egne fingre på tastaturet. Ingen spake. Men et museklikk. Med høyre knapp. Høyre pekefinger.
En litt dirrende finger.
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til deg.
Hva jeg skal si.
Hvor jeg skal begynne.
Så mye har skjedd siden sist. Hendelser som har endret meg. Som vil prege meg for livet. Som kunne kostet meg livet.
Jeg har skrevet mye om hendelsene. Før de skjedde. Etterpå. Noen til og med samtidig. Men jeg har skrevet hos andre enn deg. Tastaturet har vært urørt. Ikke et museklikk. Papirer og penner, ark og stifter, lapper og blyanter. De har ligget i hånden i stedet. Jeg er lei for det bloggen min. For at jeg ikke har vært hos deg. I det minste i tillegg til de andre. Men det har vært nødvendig. Fordi veien til deg har vært for lang. Tidspunktene for møtene våre har heller ikke stemt.
Men mest av alt har jeg vært for sliten. For syk. Alt for syk.
Kjære bloggen min. Jeg er bedre nå.
Jeg tør hoppe. Komme tilbake til deg.
Men kun litt etter litt.
Jeg orker ikke mye om gangen. Ikke ennå. Denne første teksten. Dette innlegget. Hoppet. Har allerede vært for slitsomt. Hoppet var høyt. Fallhøyden likedan. Gjorde meg nervøs og usikker. Følelser som enda sitter. Så bær over med meg er du snill. La meg ta ting litt etter litt. Prøve å finne forklaringene før jeg forklarer. Og finner jeg dem ikke skal jeg forsøke å finne rom for å vise deg hvordan jeg prøver å finne forklaringene.
Kanskje vi finner ut av dem sammen.
PerfectMemories
13.nov.2009 kl.14:41
Lykke til <3
Line
13.nov.2009 kl.16:04
Du skal skrive det du føler, og det er det som gjør det til din blogg!;)
skalblifrisk
13.nov.2009 kl.19:03
Men det er veldig godt for oss som følger med deg å få en liten oppdatering.. Tenker jo så mye på deg. Selvom jeg ikke kjenner deg gjennom annet enn bloggen.
Håper virkelig du er ute av en dyp dal nå, og at det går oppover med deg. Med vekten, men enda viktigere, med humøret og følelsene. Du fortjener det. Du fortjener å bli helt frisk. Og det klarer du. En dag. Bare ikke gi opp. Bruk styrken din, selvom den sikkert sitter langt inne nå. Hent ut det lille du har og bruk det!! Vær så snill.. For deg selv, og for alle oss som bryr seg om deg Ingeborg<3
Marilyn
13.nov.2009 kl.19:19
Jeg har tenkt mye på deg i det siste, og håper at Østmarka behandler deg bra.
Kan forresten nevne..at jeg har fått dato for innleggelse på Stjørdal... 4. januar skal jeg inn.
Klem
Ayla
13.nov.2009 kl.20:10
Vite at du fortsatt er..
Ta tiden til hjelp. Ett skritt av gangen.
Varme tanker
-Ayla
Ingeborg til gode jenter
14.nov.2009 kl.16:47
Ja, må ta det litt pø om pø som de sier..skrive litt om det som har vært og litt om det som er nå. Vanskelig..
Marilyn, gratulerer. Godt å høre.
camilla
15.nov.2009 kl.18:54
Mari
15.nov.2009 kl.20:01
Kjæmpegla i dæ Ingeborg -håpe du veit det! :)