surfer

Norge herjes av kroppslig krigføring. For hver fullbyrdede voldtekt taper samfunnet et slag. Dersom vi skal vinne krigen og få tryggheten tilbake er våre holdninger vårt sterkeste våpen.

Fjern ordet voldtekt fra voldtektsmann. Hva står igjen? Mann. Menneske. Voldtektsforbrytere er mennesker akkurat som deg og meg. Vi er ikke radikalt annerledes enn dem, vi bare liker å tro det. Både jeg, du, din sønn, min bror, din mor, mine venner, våre kollegaer og arbeidsgivere, våre dommere og vår statsminister, alle er i kraft av å være tenkende mennesker i ytterste konsekvens potensielle voldtektsforbrytere. Grensen går hvor tanke blir til handling.


På alle stadier frem til et offer ligger penetrert og skamfert på bakken og vi leter etter en overgriper, har vi sjansen til å nå frem til et menneske. Når vi ham eller henne før mennesket blir forbryter vil vi heller aldri få et offer.

Minefelt

Hadde voldtektsforbrytere vært ufølsomme maskiner eller utemmelige rovdyr kunne vi like gjerne gitt opp. Muret oss inne i frykt for neste angrep. Sendt våre våpenføre for å fange dem, åpnet portene til asylene, kastrert dem eller i håpløshetens navn like gjerne gitt dem et nakkeskudd. Luket ut ugresset. Slukket små branner. For deretter å løpe videre til neste. Og neste. Og neste. En evig flikking på overflaten, uten noensinne å nå inn til kjernen. Ikke ulikt hva vi bedriver nå.


Mer politi i gatene, høyere straffer og mer overvåkning er sparkling av sprekker som lett kan briste på nytt. Som i et uryddig minefelt vet vi ikke antall, styrke og lokalisasjon på alle truende overgripere, men vi vet at de er der og venter på en anledning til å gå av. Da hjelper det lite å sette opp kameraer og håpe at vi ikke får se noen som tråkker på en.


Strakstiltak på gatenivå er selvsagt nødvendige, men de er ikke bærekraftige. I beste fall utsetter de volden til et senere tidspunkt. I verste fall eskalerer problemet. Det har tatt mange år å skape disse menneskelige våpnene, og parallelt med ufarliggjøring av de som ligger der ute er vi avhengige av å bremse tilveksten av nye. Det betyr ikke at vi skal ikke slutte å beskytte mennesker mot å bli voldtektsofre, men at vi må begynne å beskytte mennesker mot å bli voldtektsforbrytere.


Det beste forsvar er å ikke angripe


På dette tidspunktet i krigen er flere og flere innforstått med at det ikke er det enkle som er det beste, og etterspør mer komplekse og grunnleggende endringer som over tid kan mane tryggheten tilbake. Ved å endre våre holdninger kan det vokse frem en tro hos den som tenker på voldtekt at han eller hun er verdifull og dermed har noe å tape. Unngår vi å gi mennesker følelsen av å bli angrepet, kan vi unngå å støte dem fra oss og tape dem til destruktivitet.

Ved å skape trygge kommunikative rom for formidling av uønskede tanker kan vi forebygge uønskede handlinger. Skolen er for mange et første møte med både samfunn og seksualitet, og kan dermed tross emnets sensibilitet være en naturlig arena for å legge grunnmuren. I praksis kan dette tilsi at læreren må kunne si til klassen sin at han eller hun har tenkt på voldtekt, og at det er helt greit. Så kan kanskje den ene eleven som har skjult skremmende tanker få hjelp til å ufarliggjøre dem. Det samme må skje i hjemmene og på arbeidsplassene.

Slettes ikke alle samtaler er opp til læreren i tredjeklasse eller kokken i kantina. For de fleste handler det om holdninger og hvordan vi lar dem skinne gjennom i ord eller handling, kommentarer og blikk. Faggruppene i mellommenneskelige yrker bærer mye ansvar for de direkte intervensjonene og skal fungere som kompetente mineryddere som kan gå ut i feltet, identifisere og desarmere bombene.

Samfunnet som helhet har som oppgave å gi klart uttrykk for at ingen behøver å føle skam eller å skjule, og slik bli sittende i tankemønstre som i gitt situasjon kan få det tragiske utfallet handling. Det må skje en holdningsendring. Ikke hos dem. Men hos oss.

Senk garden

Ved å vise toleranse og åpenhet, ved å skjerpe retorikken som skaper ugjennomtrengelige skillevegger, kan vi gi våre medmennesker en følelse av at de er verdt like mye som alle andre. Mennesker som opplever uvelkomne tanker må få en forståelse for at de ikke er syke, farlige eller forbrytere. Det er ikke tanken som teller.

Dette er ikke et forsvar for voldtektsforbrytere. Dette er et angrep på umenneskeliggjøring. Slik kan vi forsvare mennesker. Mennesker, som deg og meg. Mange slag er tapt. Vi kan fortsatt gå seirende ut av krigen.

Skrevet senhøsten 2011.