surfer

Takk for sist. Får fortsatt daglige henvendelser angående blogg/ny blogg -tusen takk! Er hyggelig å være savnet. Jeg har bortprioritert bloggingen til fordel for andre mer [og mindre] presserende prosjekter. Deriblant en P3-dokumentar som skal sendes i en av de kommende ukene, krysser fingrene for at den faller i god jord.

 I dokumentaren berører vi temaer som for mange kan være tabu. Det anser jeg i utgangspunktet som positivt. Samtidig har jeg utviklet en skepsis for uforbeholden tabubryting -hvilket gjenspeiler seg i en tekst jeg skrev i høst. Den er ikke tidligere publisert, havnet nok i bunken av ikke-godt-nok. Tar mot til meg og deler endog. Håper den gir noen nye perspektiver på gamle begreper. Tabuteksten følger under bildet.

Hei så lenge. Ta vare på deg.

Vår tids siste tabbe
 

Folkeopplysning og åpenhet står i fokus. Våre kriker og kroker skal belyses, spesielt de tradisjonelt så lyssky tabuene. Benevnelsen vår tids siste tabu nyttes gjerne, og jakten på det neste siste fortsetter utrettelig.

Fra gammelt av beskriver ordet tabu noe som ikke snakkes om, et emne som ikke røres ved. Man sa gjerne verken innholdet eller at noe var tabu; det skulle omgås, ties. Vokabulara non grata. I dag kommer en gjerne ikke utenom en avis, en blogg eller en TV-kveld uten at et mer eller mindre forhenværende tabu trekkes frem i lyset. Er dette en udelt positiv utvikling?

Sextabuene som forsvant

En naturlig inngangsport er evighetsemnet kjønnslig omgang. Det å ha sex, å være et seksuelt menneske, var enn gang tabu. Med tiden har vi derimot kommet til motsatt ytterpunkt hvor det å ikke ha sex er tabu. Er du et friskt og oppegående menneske, har du sex, og da helst av innovativ og intens type.

Å danse horisontal mambo med en av samme kjønn, homotabuet, overlevde lenge. Heldigvis har etter tapper kamp den rosa fjæra snudd. I februar i fjor sa en kjønnsforsker at mannlig heteroseksualitet hadde blitt tabu. Eldresex og handicapsex har seilet ut av taburekken på tungt lastede båter. Nå er vi ikke helt sikre på hva som er tabu og ikke innen sex og seksualitet, men noe er det helt sikkert, og noe har sikkert blitt avdekket i siste episode av antitabu-ungdoms-TV.

I et flerkulturelt land som Norge vil naturlig nok de ulike gruppene ha ulike tabuer, og noen flere enn andre. Også her tar våre kreative sjeler ansvar. Vi kan takke en regissør med minoritetsbakgrunn for å svinge et slag mot blant annet lesbetabuet. En forhenværende asylsøker er blant de som står på barrikadene for et burkatabu eller to.

Sosiale medier tok resten

Uengasjement nådde nesten opp på taburangstigen. Å ikke bry seg, var ikke lov. Da skulle du tie. Så kom bloggene. Så kom kjendisene som blogget, og bloggerne ble kjendiser, og med flere fisker enn havet kunne romme, måtte man rope høyt for å være en av de som ble hørt. Etter bloggenes inntog har uengasjerttabuet tatt en finte og blitt kult. Man kunne la være å bry seg og skryte av det. Så mye for dét tabuet.

Ingen tabuer er udødelige. De viser seg gang på gang skjørere enn vår respekt for dem skulle tilsi. Bare ta døden: Døden var en stund dødstabu, men en forfriskende standupkomiker har ledd det vekk. Vi lo med henne. Latterlige dødstabu. Vi ler av deg.

Enn sykdomstabuene, lever de? Neppe. Det er få diagnoser igjen uten en modig representant som har vågd seg fram og talt sin sykdoms sak. Å miste en pupp eller testikkel, å bæsje i en pose på magen, å være tannløs tenåring, å ha tics med tilhørende banneordsutrop, å være utmattet i invalidiserende grad, alt dette er mye, men det er ikke lenger tabu.

Det siste siste -psyko?

Psykisk sykdom holdt stand som tabu omtrent inntil overdosen av kjendiser og bloggere rev ned siste rest i sin kamp for oppmerksomhet på og om godt og vondt. Jeg var selv en ivrig blogger og forkjemper for avdekking av tabu etter tabu innen psykisk helse, og har dermed på dette emnet som eneste store tabukategori et personlig grunnlag for å kunne si noe om det å være en avdekker.

Som såkalt etnisk norsk, med et ubeskrivelig kjedelig sexliv, samfunnsengasjert, passe levende og med både tenner og pupper intakte, var min store bøyg, mitt tabu, at jeg var alvorlig psykisk syk. Med litterære og kunstneriske virkemidler forsøkte jeg å vise en side av psykiatrien som måtte speiles fra innsiden. Det var viktig for meg å utvise bevissthet på hensikten bak, som var å få bukt med skam og skjul, så mennesker kunne få senket lista for å søke hjelp. Paradokset er at det som senker lista et sted, kan heve den et annet. Avdekking av tabu er dermed noe som krever både finesse og varsomhet -det er ikke alt som egnet seg for alles øyne alltid.

Denne nyanseringen og bevisstheten har undertiden vært et vel så stort engasjement for undertegnede som selve tabubrytingen. Jeg har vært åpent kritisk mot blogger og andre som avdekket tabu, punktum. Det ble servert sykdom og symptomer i svarte, skrikende setninger fordi man angivelig måtte, og hadde rett til, å være ærlig og åpen om virkeligheten. Sånn var tabuet, og det skulle bort, fort og høyt. Jeg har et tabu! Det kan kun forsvinne om jeg sier det høyt! Hør på meg! Det ropes høyt i bloggsfæren.

Rett og risiko

En tilsynelatende iboende rett til å offentlig avdekke tabuer på det heller tynne grunnlaget at det kan kalles et tabu, er som vist i eksemplene ovenfor langt fra forbeholdt psykiatribloggere. Dessverre blir ikke minus til pluss bare ved å lyse en lampe på det. Risikoen ved ukritisk avdekking av et tabu er tomrommet som sitter igjen. Et sort hull som lett suger til seg ny negativitet. Kanskje har vedkommende som fikk lettet sitt hjerte til en pikselfylt skjerm det noe lettere i øyeblikket, men hva med de som tar imot ballen på den andre siden? Og hva om ballen spilles tilbake? Dessuten: Om alle tidligere tabuer avdekkes, vil det da avdekkes et behov for å inventere nye?

Mitt poeng er ikke å kneble de som måtte finne det neste siste tabuet og hindre dem i å gi seg i kast med å avdekke det. At en journalist avdekker et nasjonalt tabu i krigssammenheng er ikke sammenlignbart med et intimitetstabu for tåneglfetisjister.

Varhet og ansvar

Mitt ønske er en varhet for når vi anvender ordet tabu, og en bevissthet for hva vi erstatter det blanke feltet som gjenstår når tabuet er borte. Om det ser ut som en verdifull debatt og nye løsninger vil få plass på dette området, flott. Om alt som vil stå igjen er et gap og et oppgulp, er det kanskje verdt å revurdere avdekkingen av det neste siste store, og la det være med det. Det er kort vei fra tabu til tabbe.

Ingeborg på Twitter: @ingeborgborg