Røde ansikter

Mandag morgen lyttet jeg som jeg pleier til Nyhetsmorgen. Ti over halv åtte sendes hver dag en reportasje, gjerne utenriks, som går litt grundigere i materien enn kun overskriftene. I dag handlet det om Syria. Landet det nesten er vanskelig å ikke miste fokus når en hører om. Konflikten er komplisert, lidelsene er langdryge, hjelpesløsheten baner vei for matthet. I dag spisset jeg likevel ører - på grunn av en hund.

Reportasjen presenterer oss for en syrisk asylsøker. Jihad har flyktet fra Duma, nord for Damaskus i Syria, til Norge. I byen hans har prisen på hund steget til værs. For nøden er nå så stor at folk spiser katter og hunder. Duma er lukket, omringet av Assads styrker. Det eneste som kommer inn er bomber. Menneskene spiser det de finner, som hunder, katter og blader på trærne. Ingenting kommer inn i byen, ikke brød, ikke kjøtt ingenting, forteller Jihad til NRK. Det var en løve i dyrehagen i Duma, sier han. Den er ikke der lenger.

Dette hadde jeg hørt før. En by utsatt for blokade, beboernes sultinitierte desperasjon. Jihads historie minnet meg om et ektepar som bodde i Leningrad under blokaden som startet høsten 1941 og tvang mennesker til å spise det de hadde - også det mest utenkelige. Men dette ekteparet elsket hunden sin - Prins - for høyt. De kunne ikke spise ham.

På et tidspunkt måtte ekteparet slutte å gå tur med hunden i Leningrads gater. Sultne øyne fulgte bevegelsene. De så hva omgivelsene tenkte. At hunden var mager, men at den ville mette. At den var benete, men like fullt en fristelse på fire ben. Ekteparet forstod at å vise seg ute med Prins i Leningrads gater var å be om å bli overfalt. Byens innbyggere var utsultet, utmattet og uten alternativer. Alt som kunne spises var spist. Å lufte hunden var som å håne hungeren. 

To til tre millioner mennesker befant seg i den russiske byen som i dag heter St. Petersburg da finske og tyske styrker dannet en jernring omkring den. Forsyninger slapp ikke inn, og folk slapp ikke ut. Samtidig ble byen utsatt for bombardement som ødela mennesker, infrastruktur, vann- og kloakkanlegg og strømnett. Byens befolkning skulle slaktes sakte - de skulle sultes i hjel.


Foto: Eyewitness to History

Først forsvant matlagerene. Deretter husdyrene. Fugler, katter og hunder. Så ble det tomt for rotter. Etter hvert ble det flere og flere røde ansikter i Leningrad. Fargen kom av en fysisk reaksjon som oppstår når mennesker spiser mennesker*.

Røde ansikter.

Det gamle ekteparet bestemmer seg for å holde hunden innendørs. De er redde for at noen skal høre ham gå rundt i leiligheten. Tenk om noen bryter seg inn? Når mennesker henfaller til kannibalisme, hvorfor skulle de ikke slå inn døren for å slakte Prins? Selv klarer de det ikke. I stedet deler ekteparet den lille maten de har med ham. Hunden varmer dem i den bitende kulden som i likhet med hungeren tar liv etter liv. 

I løpet av de omkring 900 dagene blokaden varer omkom mellom 1.1 og 1.3 millioner mennesker. Flere var drept av medborgere eller familiemedlemmer i desperate forsøk på å overleve.

Jeg er sytten år da en guide på bussen gjennom St. Petersburg forteller meg og samfunnskunnskapsklassen om hunden Prins og ekteparet som holder av ham som om han skulle ha vært deres eget barn, selv om sulten, normen og fornuften sier at de burde avlive og anrette ham. Slik jeg i dag, elleve år senere, lar meg fortelle av Nyhetsmorgen at de i dag gjør med hundene i asylsøkeren Jihads by.

To byer, to beleiringer. Og i dag, elleve år etter at hunden Prins fikk meg til å innse hvor langt mennesker kan gå når de presses til ytterste tålelinje, tar jeg meg i å tenke: Kan vi vente til vi ser røde ansikter i Duma?

Jeg ristet bort tanken og lot mattheten ta makten.

----

#syria #leningrad #historie

* Mulig myte: Har ikke sett medisinsk belegg for at kannibalisme gir rødfarge i huden.

Én kommentar

Hanne

28.01.2014 kl.00:34

Godt skrevet, med et veldig viktig budskap!!

surfer

04.02.2014 kl.03:45

Hanne: Tusen takk, det mener jeg også. I dag leser jeg i Aftenposten at beleirede syrere spiser hunder. Jeg er redd ettertiden vil mene vi sviktet.

Skriv en ny kommentar

surfer

surfer

28, Trondheim

Hei! Mitt navn er Ingeborg Senneset. Denne bloggen ble startet i 2009 av en da utmagret og anoreksipreget optimist som hadde en teori om at man selv aktivt kunne bidra til egen tilheling og samtidig gjøre en samfunnsnyttig innsats gjennom opplysning. Mange tusen mennesker fulgte surfingen gjennom sykehusinnleggelser, framgang og tilbakeslag, nesten-død og masse liv, og til slutt utskrivelse. Prosessen var en dannelse av Ingeborg som menneske, noe som vises gjennom kunst og tekster. Ikke alt i bloggen handler om meg, men alt er av meg. Alle tekster, tegninger, malerier og bilder er mine verk med mindre eksterne kilder er angitt. Jeg er glad i å dele så lenge det deles på riktig måte, så husk at åndsverkloven gjelder selv om jeg er åndssvak. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Har du spørsmål må du gjerne maile meg: isenneset@outlook.com Var fra 2012 til oktober 2013 blogger og medredaktør hos desk.no. Er fra 21.10.13 til 31.08.14 ansatt som journalist i Aftenpostens debattredaksjon. Du finner meg på Twitter: @Ingeborgborg

bloglovin Follow Ingeborg_borg on Twitter

Kategorier

Arkiv

hits