Psykisk helse-tilbud trappes ned, ned og ned. Så jubelen får vente.

Få dager tilbake var det ett år siden jeg begynte som journalist i Aftenposten, i et 100 prosents vikariat i drømmejobben - ansatt grunnet kvalifikasjoner og hardt arbeid, blitt værende fordi det er utfordrende og verdifullt.

I den anledning ville jeg skrive et virkelig gladinnlegg. Oppsummere et år med kolleger jeg ser opp til, et år med med betydningsfulle nyhetssaker, som Syria, homofobitortur, krim og Israel, et år hvor jeg har fått skrive flere viktige kommentarer, om et vidt spekter av tema - som selvmord, nazisme, palliativ pleiekritisk tenkning, skole, Snåsamannen, retorikk, helsesøstre, fedme, medikamenter, ytringsfrihet, Nav eller digital utvikling.

Ikke minst ville jeg rose skribentene og tekstene jeg har fått følge ut i offentligheten på ulikt vis. Modige mennesker som har talt høyt om  alt fra jødedom til vaksineskepsis til jordbruksoppgjør, fra sexkjøp til drapsforskning til antibiotika, og til vold, bifili og barnevern. Det ville blitt et langt, stolt, sterkt og jublende innlegg. «Hurra for dette året. Gleder meg til de som kommer.»

Et radioinnslag stilner jubelen.

«Antall sengeplasser ved psykiatriske sykehus er halvert siden 1990. Stadig færre pasienter får psykiatrisk langtidsbehandling.»

Nedbygging av institusjonsplasser er tema i NRKs Her og Nå. Fagmiljøene ytrer bekymring for at døgninstitusjonene er blitt bygget ned, mens alternativene ikke er blitt bygget opp. 

- Veldig uheldig, kaller klinikkoverlege Per Harald Bentsen ved Sandviken psykiatriske sykehus utviklingen. Den eneste faktoren som har virkelig har betydning ved tunge psykiske lidelser er langvarig behandling, sier Bentsen. Vold mot andre, eller vold mot seg selv - særlig det siste - blir konsekvensene av ikke å ha adekvate tilbud. 

Dette er ikke overraskende. 

Landet over tar pasienter som har mistet tilbudene sine kontakt. «Kan du skrive om dette?» «Kjenner du en psykolog?» «Jeg klarer ikke mer. Det er ikke håp.» «Jeg må til en ny plass. Det er kaldt der.»

Det er også mye av det samme som jeg og andre har tatt opp med den sittende statsministeren før denne regjeringen kom til makten. Det så nesten lovende ut. 

Jeg fikk tre år.

Den anorektiske kvisten hvis indre organer var på vei til å ta kveld, som knapt klarte å kreke seg opp trappene på sykehuset, hvis odds ikke akkurat var noe å gå for. Fagfolk kjempet likevel igjennom et tidsubestemt opphold i sykehus - det var den eneste måten å håpe på at jeg ville overleve.


26. desember 2009. Jul i Østmarka sykehus. 

Jeg skriver «kjempet», og mener det i ordets mest bokstavelige betydning. Ikke før etter utskrivelsen har jeg fått vite og forstått hvilken byråkratisk dragkamp som foregikk i kulissene. Hvor mange omveier som måtte gås, og hvilke forhandlinger som foregikk på kontorene mens jeg vandret i korridorene. Jeg vet han som kjempet hardest mener det var verdt det.

Han gleder seg med meg. Han leser avisen når jeg skriver. Han ba meg skrive da andre ba meg legge PC-en vekk. Han trodde jeg kunne leve av hodet mitt - det som holdt på å ta knekken på meg. Jeg gikk ut av døren på sykehuset og hadde ikke bare overlevd, men gledet meg til å leve. Nå frykter jeg at jeg var blant de siste.

Avdelingen hvor jeg var innlagt er nå nedlagt.

Den, som så mange andre.

Var jeg av det siste kullet med pasienter som fikk tid på seg i en institusjon? Som fikk bli sterk nok til å gå mens jeg hadde støtte, slik at jeg senere kunne løpe uten å behøve noen?

Klarte markedstenkning og stigma å ta knekken på døgnbehandlingsmulighetene? Er denne bloggen nå et dokument på noe som var, ikke lenger er, og ikke kommer til å være mer?

Skal vi nå dit klinikkoverlege Bentsen advarer, hvor det går så langt som at pasienter skader seg selv eller andre? Hva skjer så? Vent, det vet vi jo: Vi lapper sammen de som skader seg selv, og stenger inne de som skader andre. 

Vi slukker branner. Flikker på overflaten.

Vi gjør alt annet enn å forebygge, alt annet enn å behandle sykdommen. Det kan det late til at vi har tenkt ikke bare å fortsette med, men å trappe opp.

Helseminister Bent Høie stilte til debatt i Her og Nå-sendingen. Han snakket om sin gylne regel, om prioritering og tilbud. Jeg hørte «satsing» og «tilgjengelighet». Ord som sitter like godt på veggen som en glassmanet. 

Å satse, er å gi folk sjansen, Høie. Tilgjengelighet er å ha et tilbud. Omsorg. Utfordringer. Støtte.

Langtidsplassene, døgninstitusjonene, må fortsatt ha en plass i norsk helsevesen. Til og med pasienter som har bodd på sykehus i flere år kan ende opp som samfunnsnyttige mennesker. Men de må få muligheten.

Først da skal jeg juble.


 

Relevant: 

 

#psykisk #psykiskhelse #psykiatri #institusjon #samfunn #norge #helse #helsevesen

14 kommentarer

tiggerlilly

01.10.2014 kl.22:50

huff trist at de legger ned så viktige behandlingstilbud :( jeg utdanner meg til å bli vernepleier å brenner virkelig for at slike tilbus skal være tilgjengelig

Olivia

01.10.2014 kl.23:47

åh dette er en så viktig sak!! Skulle ønske at de som legger ned, hadde skjønt dette. Nedleggelsene skaper svingdørspasienter, de skaper det motsatte av det de påstår de skal gjøre. Men byråkratene skjønner det ikke,for de har ikke kjent det på kroppen, de ser bare papirene og statistikkene. De ser at antall liggedøgn er blitt betraktelig mindre, men de ser ikke smerten mange av oss kjemper med hver eneste dag. Vi kunne fått hjelp som hadde gjort oss friskere og gitt oss et bedre liv. Istedet blir det som du skriver om...brannslukking og en evig kamp. Jeg har vært innlagt mange ganger siden 2005. Det er de lengre innleggelsene som har gitt best virkning, men det er noen år siden sist jeg fikk god tid, de siste årene er det kortere innleggelser....som igjen gjør at jeg stadig kommer tilbake inn igjen. Blir mer og mer sliten og lysten til å gi opp kommer til stadighet. Har søkt på plass hos en spesialistenhet nå.....men ventetida er lang, og lengre ble den nok etter at 2 traumeavdelinger ble nedlagt.

Takk for at du setter søkelyset på dette <3

hilsen

Olivia

surfer

01.10.2014 kl.23:51

tiggerlilly: Behold engasjementet!

surfer

01.10.2014 kl.23:51

Olivia: Takk for hilsen, Olivia. Og takk for at du ikke gir opp.

Anita

02.10.2014 kl.00:58

Norge ER et psykiatrisk u-land,og slik det er nå,er det det psykisek helsevernet som skader mennesker mest.Ved å unnlate å behandle,kun fjerne symptomer og ikke årsak,og å ikke fullføre noe man har startet på.........

Mvh.Anita(elefant... ;-) )

Emma Hansen

02.10.2014 kl.09:53

Jeg leste din bloggpost med stor interesse. Jeg skriver mye om det samme i min blogg. Og bekymringer knyttet til at Døgn- og Dagtilbud i DPS-er blir lagt ned. Og at de få tilbud som finnes til traumepasienter med tilknytningsskader nesten er umulig å få plass på siden de ikke Praktiserer Fritt Sykehusvalg (BET-behandling i Vestre Viken) eller man ikke er kjendis nok til å bli prioritert (Modum Bad). At langtidsopphold kuttes betyr OGSÅ at vi som representrer de sykeste pasientene må være syke lenger enn nødvendig. Vi tvinges også over på Uførestønad og blir i Utenforverdenen lenger enn vi trenger. Det er en dårlig spiral og fremtid.

surfer

02.10.2014 kl.12:54

Anita: Hei Anita, glad for å høre fra deg. Ta vare.

surfer

02.10.2014 kl.13:13

Emma Hansen: Jeg følte meg presset mot ung ufør-ordning - da det ga inntrykk både av å være en gulrot, og at jeg da ikke lenger ville være så vanskelig for systemet. Kanskje er vårt lands forbannede velsignelse at vi har råd til (menneskelig kostnader ikke medregnet) å ha så mange uføre.

m

02.10.2014 kl.19:53

Så glad for at du tar opp dette. Har selv erfart å ikke få den behandlingen jeg trengte pga. Underbemanning, for få sengeplasser og avdelinger som ble lagt ned. Jeg overlevde og kom meg videre tilslutt, men det var såvidt.

Linn

02.10.2014 kl.20:13

hei :)

kan jeg dele dette innlegget på facebooksiden vår tøft å ha det tøft? Du skrev om oss i et innlegg i Aftenposten i fjor, som gjaldt nedleggelsen av Hus3. Synes innlegget du skrev her er veldig fint og jeg vil skriove noe tilsvarende med mine ord, hvis jeg kan stjele denne ideen din :) men ka jeg uansett dele dette på Tøft å ha det tøft?

surfer

03.10.2014 kl.00:12

m: Ta vare.

surfer

03.10.2014 kl.00:13

Linn: Hei Linn, du er selvsagt velkommen til å dele. Lykke til med teksten.

monika sørensen

03.10.2014 kl.00:43

Hei. Nettopp nå fått tips om din blogg, har ikke fått lest annet en dette innlegget, men skal lese mer iløpet av helgen. Ser fram til det :-) Første spm til deg er om vi kan snakkes sammen over telefon kanskje? Mail meg om du vil ha tlf nr. Om du goggler navnet mitt om du har tid og orker, monika sørensen el monica sørensen så får du ett kjappt innblikk i hva jeg kjemper for og hvem vi kjemper mot. Vi tenker samme tanker kan jeg si :-) bli gjerne med i gruppen på fb : styrk psykiatrien-ikkje legg ned. Der får du også mye info. La oss kjempe på samme lag, mot inkompetente idioter...

Ønsker deg en fin natt/dag.

Takk for att du er.

Klæm fra nord.

Frida

04.10.2014 kl.21:50

Takk, ingeborg. Dette er så viktig å få frem. Og du skriver om alt som må komme frem her. Tøft av deg å bruke din egen historie også. Er glad på dine vegne at du i dag lever livet ditt, noe du fortjener i aller høyeste grad. Men du har så rett. Har ikke de andre som sliter i dag også fortjent en sjanse til å bli frisk. En sjanse betyr en helhetlig behandling. Hva med å se hva som skjer ift utvikling og behov for hjelp akkurat i dag, og derretter møte disse behovene. Hva med å gi alle en sjanse. Alle fortjener det.

Utrolig bra skrevet ingeborg❤️

Tine

24.10.2014 kl.16:50

Utrolig viktig dette her!!!

Og det er så viktig dette med tid og det å ikke ha et tidspress på seg. Jeg blir bare dårligere av slike tidsbestemte innleggelser, nå har du 1 uke på deg til å bli bedre så må du hjem... Hvordan kan det være noen i det hele tatt som blir bedre av sånt?

Man sier jo ikke det innen somatikk at sorry, nå har du hatt gipsen X antall uker, vi fjerner den uansett om beinet ditt har grodd eller ikke. Om det ikke har det og beinet knekker på nytt er det din egen feil....

Det er så skremmende mye inkompetanse inkompetanse psykiatrien at jeg blir kvalm.

Stå på Ingeborg!

Skriv en ny kommentar

surfer

surfer

29, Trondheim

Hei! Mitt navn er Ingeborg Senneset. Denne bloggen ble startet i 2009 av en da utmagret og anoreksipreget optimist som hadde en teori om at man selv aktivt kunne bidra til egen tilheling og samtidig gjøre en samfunnsnyttig innsats gjennom opplysning. Mange tusen mennesker fulgte surfingen gjennom sykehusinnleggelser, framgang og tilbakeslag, nesten-død og masse liv, og til slutt utskrivelse. Prosessen var en dannelse av Ingeborg som menneske, noe som vises gjennom kunst og tekster. Ikke alt i bloggen handler om meg, men alt er av meg. Alle tekster, tegninger, malerier og bilder er mine verk med mindre eksterne kilder er angitt. Jeg er glad i å dele så lenge det deles på riktig måte, så husk at åndsverkloven gjelder selv om jeg er åndssvak. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Har du spørsmål må du gjerne maile meg: isenneset@outlook.com Var fra 2012 til oktober 2013 blogger og medredaktør hos desk.no. Er fra 21.10.13 til april 2015 ansatt som journalist i Aftenpostens debattredaksjon. Du finner meg på Twitter: @Ingeborgborg

bloglovin Follow Ingeborg_borg on Twitter

Kategorier

Arkiv

hits