Bloggeren som ble journalist - og Journalisten som ble bloggete

Det var et stolt øyeblikk i fjor høst, da jeg kunne plukke opp mitt helt eget eksemplar av fagbladet Journalisten på dørmatten. Som ferskt medlem av Norsk Journalistlag føltes det unektelig som et lite stykke verdipapir.

Nå er den aller siste papirutgaven ute. Det er med blandede følelser jeg holder sidene mellom hendene. Glad, for å ha blitt spurt om å være månedens «profilen», og vemodig, fordi det markerer slutten på Journalisten på papir. Nedleggelser som det smerter i avisryggradene. Hvor mange planker på hengebroen kan fjernes før hele mediebransjen faller igjennom?

Samtidig markerer det starten på en heldigital tilværelse. Journalisten-ansatte, og andre som har eller skal avvikle papirutgivelser, kan nå konsentrere seg om å lage bra saker, få dem ut, dele dem, se dem dobles, diskutere dem, oppdage nye saker i debatten som følger, og repeat. De kan leke med formater, bli mer mobile, treffe flere. Uten å tenke på annen deadline enn egen plan og lesernes forventning.

Det første året eller så jeg blogget sa jeg aldri at siden min var en blogg, tross den avslørende url-en. Jeg sa at «jeg skriver - på nettet». Blogging var liksom litt useriøst og uglesett.

Jeg ante ikke da at topplister, det å bruke publiseringsverktøy, moderere tusenvis av kommentarer, lære og erfare om deling, krysspubliseringer og påfølgende oppdrag ville bli noe jeg kunne sette på CV-en en dag. Jeg var bare flau over ordet «blogg».

I topp digitale mediehus, som for eksempel The Guardian, som er kjent for sine gode live blogs. Aftenposten går bort fra den stive benevnelsen livestudio, til det mer meningsfylte liveblogg.

Den profesjonelle - og ikke minste personlig - redigerte feeden går sin seiersgang ikke fordi den følger en tradisjonsrik spalteoppmålt mal, men fordi den trekker inn det folk vil vite når de vil vite det og hva de mener om det. Sterke meningsbærende tidsskrift, som Forbes, tiltrekker seg som best de kan gode bloggere. Redaktører blogger. Bloggbegrepet har beveget seg fra belastning til hedersmerke. Plankene i hengebroen forsvinner ikke om de brukes til å bygge fly med. 

Når Journalisten nå går heldigitalt er fagbladet jeg fikk på dørmatten i fjor blitt mer lik arbeidsrytmen jeg hadde før jeg ble medlem enn etter - det er blitt mer bloggete.

Det kan det være grunn til å gratulere med.


Faksimile fra journalisten.no

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

surfer

surfer

29, Trondheim

Hei! Mitt navn er Ingeborg Senneset. Denne bloggen ble startet i 2009 av en da utmagret og anoreksipreget optimist som hadde en teori om at man selv aktivt kunne bidra til egen tilheling og samtidig gjøre en samfunnsnyttig innsats gjennom opplysning. Mange tusen mennesker fulgte surfingen gjennom sykehusinnleggelser, framgang og tilbakeslag, nesten-død og masse liv, og til slutt utskrivelse. Prosessen var en dannelse av Ingeborg som menneske, noe som vises gjennom kunst og tekster. Ikke alt i bloggen handler om meg, men alt er av meg. Alle tekster, tegninger, malerier og bilder er mine verk med mindre eksterne kilder er angitt. Jeg er glad i å dele så lenge det deles på riktig måte, så husk at åndsverkloven gjelder selv om jeg er åndssvak. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Har du spørsmål må du gjerne maile meg: isenneset@outlook.com Var fra 2012 til oktober 2013 blogger og medredaktør hos desk.no. Er fra 21.10.13 til april 2015 ansatt som journalist i Aftenpostens debattredaksjon. Du finner meg på Twitter: @Ingeborgborg

bloglovin Follow Ingeborg_borg on Twitter

Kategorier

Arkiv

hits