Tale for konfirmantene i Ringerike og Hole - mai 2015.

Lørdag var jeg for første gang hovedtaler for en konfirmantgruppe. Jeg var mildt sagt spent.

Klar for å gjøre noe jeg aldri har gjort før: holde tale for to konfirmantgrupper. Det er kullet i Ringerike og Hole som forhåpentligvis skal få høre noe som ikke er helt der ute. I vesken har jeg Stéphane Hessel og Erik Tunstad ? som på hvert sitt vis har preget talen og derfor er med som moralsk støtte. Kritisk tenkning, tro, ytringsfrihet, respekt, historie, samtid, sinne og engasjement er hovedstikkordene. Veldig spent. Ha en god lørdag, alle! #konfirmasjon#ringerike #hole #bunad #tale #humanetisk#førstegang #fingerscrossed

 

Tilbakemeldingene i etterkant har vært utrolig gode - noe jeg setter stor pris på. Talen er forsøkt skrevet med ydmykhet overfor en generasjon som møter utfordringer på flere kanter enn noen gang, men som også er eller har potensiale til å være den best rustede noen sinne til å møte dem. 

På gjentatte forespørsler (takk!) legger jeg under ut talen i sin helhet. Merk at den er skrevet med rom for pauser og stokking, så les den «muntligst» mulig.

Takk for meg, og gratulerer igjen!


For utenforstående: Konfirmantene har under kurset møtt den trusselutsatte samfunnsdebattanten Amal Aden, og har vært igjennom Camp Refugee


 

 

TALE HUMANISTISK KONFIRMASJON MAI 2015

 

Av Ingeborg Senneset, journalist i Aftenposten, tidligere blogger, utdannet sykepleier.

Twitter: @ingeborgborg.  Instagram: @ingeborgsenneset. Snapchat: Ingeborgsenn.

 


 

Kjære konfirmanter, kjære foreldre, kjære foresatte - kjære besteforeldre, familie og venner.

I dag markerer vi avslutningen på humanistisk konfirmasjonskurs som startet i januar.

«Borgerlig konfirmasjon», nå «Humanistisk konfirmasjon», ble første gang arrangert i Oslo Rådhus 6. mai 1951, for 34 konfirmanter. På Ringerike ble første kurs arrangert i 1983 for 6 konfirmanter. I dag, 32år etter, er det 73 konfirmanter fordelt på to seremonier.


 

Den gang jeg konfirmerte meg, i Flå kirke for 15 år siden, gikk jeg og 11 av vennene mine til alteret for å bekrefte den kristne tro.

De neste årene skulle vitenskap, kunnskap og kritisk tenkning til slutt komme til å stå i veien for religion for meg. Jeg mer jeg visste, jo mindre kunne jeg tro.

Å bryte med tradisjon, å si høyt for meg selv og andre at jeg var en ateist, var noe av det skumleste jeg har gjort. For andres del var jeg redd for å bli dømt. For min del var jeg redd for å bli ensom. Om jeg ikke trodde - hva hadde jeg da?


 

Jeg hadde rett, og jeg tok feil.

Jeg møtte fordømmelse. Men jeg møtte også forundring, undring, inkludering, oppmuntring og aksept.

Jeg kjente på ensomheten. Men jeg kjente også på befrielse, på selvtillit, på selvstendighet, på følelsen av å ha tatt en beslutning i samsvar med, ja - det jeg virkelig trodde på.


 

Jeg er stolt over å stå her sammen med dere, i dag.

De jeg ser foran meg, er selvstendig tenkende mennesker. Dere har tatt et valg om en humanistisk konfirmasjon.

Kanskje kommer dere til å ombestemme dere. Kanskje vil noen av dere gå motsatt vei av meg.

På verdensbasis er de som bekjenner seg til en Gud i klart flertall. Likheten mellom de troende stanser der. De er like ulike hverandre som meg og dere.


 

Klarer vi ikke å dømme, klarer vi å åpne for respekt.

Respekt er et av mine to favorittord.

Da jeg studerte sykepleie sa en foreleser at han delte ordet i to. «Re» og «spektere». «Igjen» og «å se». Slik kan ordet respekt bety «å se igjen».

Når du møter den andre - ikke bare å se ham eller henne: men se én gang til. 

Det tar lenger tid, men det tar dere lenger:

Det kan bety at dere møter dem med respekt.


 

For noen uker siden fikk jeg en mail fra ytringsfrihetsorganisasjonen PEN, som jeg er medlem av. Det var med en bønn om å stille opp. Det var en person som ble forhindret fra å snakke. Hun var truet. Hun trengte følge. Politiet kunne ikke lenger stille seg til rådighet i den grad som hun trengte. Så vi i PEN ble bedt om å følge henne til foredrag.

Dere har møtt Amal Aden. Hennes ord har betydd noe for dere. Men som dere forstår: Det var ingen selvfølge at ordene kom frem.


 

De jeg ser foran meg ser ut for meg som glade, stolte, ressurssterke ungdommer.

Men det jeg ser, trenger ikke å stemme.

Ingen kan se det på meg i dag. Men i mange år var jeg veldig syk med anoreksi. Statistikken sier meg at noen av dere, gutter og jenter, vil møte psykisk sykdom og andre utfordringer, i en eller annen form. Noen vil kanskje falle helt utenfor samfunnet. Noen i  sykdom, andre i kriminalitet, andre i utmattelse.

Mange vil være usynlige for det blotte øyet.

Her ligger to utfordringer:

Klarer den som sliter, å finne styrken - for det krever mye - å be om hjelp? Og: Klarer vi som møter kompisen, venninna, søsteren eller broren, å se igjen?

Tør vi stille spørsmål vi ikke vet hvordan vi skal håndtere svaret på?

Tør vi spørre på nytt, om vi skjønner at den andre - av skam eller av andre grunner - ikke vil si sannheten?

Og: hvor går man derfra?


 

Det kan jeg ikke si. Men helt sikkert er det at med respekt vil både du eller den som sliter, og den eller du som er nær vil komme veldig langt langt.


 

Jeg sa at respekt er et av mine to favorittord. Engasjement er det andre.

Han som i flere år var psykologen min - en morsom fyr som var like glad i nyheter og kritisk tenkning som meg - ga meg en gang en bitte liten bok. Den norske tittelen er «Bli sint!»

Stéphane Hessel var en motstandsmann under andre verdenskrig. Han ble tatt til fange, satt i konsentrasjonsleir. Etter krigen viet han livet sitt til menneskerettigheter - han var faktisk med på å skrive dem før de ble vedtatt i det da helt ferske FN - og til nettopp engasjement.

Hessel døde for få år siden, men dere kan se YouTube-videoer med ham i dag, og høre ham fortelle om de verste og beste sidene ved mennesket.

Han reiste rundt og sa: «Stopp likegyldigheten!»

I et intervju med DN i 2011 sa Hessel:

«Du må først bli forbannet. Det fører til noe svært viktig: engasjement. Du må ha mye selvtillit, for problemene er omfattende og nesten like vanskelige å angripe i dag som de var for motstandsfolk under krigen. Den gang var ting nesten enklere. Du kunne si: «Bekjemp Hitler!» Hvem du kjemper mot i dag er ikke like åpenbart. Men, hvis du tar deg tid til å se deg rundt, oppdager du minst tre store farer: Faren for overdreven rikdom, miljøet og terrorismen.»

Med den siste tidens tragiske båtforlis kan vi legge til flyktningeeksplosjonen.

I forberedelsene til i konfirmasjonen har dere gjennom Camp Refugee fått kjenne på hvordan livet som flyktning kan være.

Jeg er sikker på at de forberedelsene er med på å ruste en generasjon som må håndtere de største strømmene verden har sett.

Den generasjonen er dere.

Og det gjør meg glad.


AVSLUTNING


 

Vær utålmodig

Vær respektfull


 

Sett grenser

Vær kritisk


 

Spør

Spør

Spør

Og

Spør igjen


 

Ta ordet

Gi plass


 

Bli sint


 

Kjenn etter

Og spør:

Hva brenner du for? 

 





Foto: HEF

15 kommentarer

sofie opsanger

10.05.2015 kl.19:27

Hei, så fin blogg! Jeg tror jeg kommer til å gå oftere innom bloggen din fra nå av<3 du må gjerne legge meg til som venn

11.05.2015 kl.00:52

God tale!

Tine

11.05.2015 kl.09:50

Fantastisk bra 👍
Flott tale!

11.05.2015 kl.15:02

God tale!

Øyvind

12.05.2015 kl.01:28

Kusinen min ble nettopp konfirmert humanistisk, og det var en veldig fin og "voksen" seremoni. Den gang jeg konfirmerte meg, var det vel omtrent bare kristen konfirmasjon, vet ikke om vi hadde borgerlig konfirmasjon engang, og det var liksom bare en selvfølge at vi skulle gjøre det. Husker ikke om jeg fremdeles var religiøs den gangen engang. Hadde det vært i dag tror jeg kanskje jeg hadde valgt human-etisk konfirmasjon.

Uansett, nok om meg :p. Fin tale, og flott av deg å holde den! Du snakker om viktige tema, og du vet hva du snakker om. Er glad vi har dyktige foredragsholdere rundtomkring :)!

surfer

22.06.2015 kl.15:26

sofie opsanger: Tusen takk!

surfer

22.06.2015 kl.15:26

Anonym: Takk!

surfer

22.06.2015 kl.15:26

Tine: Takk!

surfer

22.06.2015 kl.15:27

Maren Helgemo: Takk!

surfer

22.06.2015 kl.15:27

Anonym: Takk!

surfer

22.06.2015 kl.15:27

Øyvind: Så hyggelig, tusen takk!

HL

05.07.2015 kl.18:10

Dette var en helt fantastisk godt skrevet tale! Og å se omigjen, lærte jeg også som borgerlig konfirmant da jeg var 15. Nå er jeg 31 og husker det enda. Respekt.

surfer

07.08.2015 kl.05:43

HL: Tusen takk!

artofmusum

23.09.2015 kl.20:10

Hei, så flott tale!

Ta gjerne turen innom bloggen min å! :)

Skriv en ny kommentar

surfer

surfer

30, Trondheim

Hei! Mitt navn er Ingeborg Senneset. Denne bloggen ble startet i 2009 av en da utmagret og anoreksipreget optimist som hadde en teori om at man selv aktivt kunne bidra til egen tilheling og samtidig gjøre en samfunnsnyttig innsats gjennom opplysning. Mange tusen mennesker fulgte surfingen gjennom sykehusinnleggelser, framgang og tilbakeslag, nesten-død og masse liv, og til slutt utskrivelse. Prosessen var en dannelse av Ingeborg som menneske, noe som vises gjennom kunst og tekster. Ikke alt i bloggen handler om meg, men alt er av meg. Alle tekster, tegninger, malerier og bilder er mine verk med mindre eksterne kilder er angitt. Jeg er glad i å dele så lenge det deles på riktig måte, så husk at åndsverkloven gjelder selv om jeg er åndssvak. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Har du spørsmål må du gjerne maile meg: isenneset@outlook.com Var fra 2012 til oktober 2013 blogger og medredaktør hos desk.no. Er fra 21.10.13 til april 2015 ansatt som journalist i Aftenpostens debattredaksjon. Du finner meg på Twitter: @Ingeborgborg

bloglovin Follow Ingeborg_borg on Twitter

Kategorier

Arkiv

hits